Denne rare våren… (et forsøk på en essay)

Hver søndag gjør de det samme.

Hans og Hilde hadde vært gift i mange år, og det med tradisjoner hadde vært viktig for dem lenge. De spiste for eksempel samme middagene gjennom uka; rester av søndagsmiddagen på mandag, tirsdag spiste de lettsprengt torsk, onsdag var det rester av tirsdagsmiddagen. Torsdag var en farsemiddag; enten medisterboller eller kjøttkaker. Fredag gjorde de det ofte lettvint, for da satt de ofte barnebarnvakt for barna sine; de lot det gå på omgang mellom de tre barna sine. Til sammen var de besteforeldre til seks barnebarn, “det var livets lykke og dessert” fortalte de vennene og naboene sine.

Tilbake til middagen; de følte seg lettvinte, nærmest frivole, når de spiste wienerpølser sammen med barnebarna. Alternativt hadde  de begynt å spise pizza; dette var nytt og uvant!

Lørdag hendte det også at de var barnevakt, da insisterte de alltid på at de skulle spise risengrynsgrøt, og det godtok både barn og barnebarn som kanskje var innom. På søndag spiste de som regel en stek av en eller annen sort. Det var den som ble til rest på mandagen, hvis ikke de hadde noen av familien på besøk. Javisst var det en velsignelse å være besteforeldre, men det krevde en del av dem etterhvert som de ble eldre!

Tilbake til denne spesielle søndagen i det Herrens år 2012. Mars var det, javisst!

Denne søndagen gjør Hans som han pleier; Han tar en kikk på termometeret utenfor kjøkkenvinduet. “Se! Det er 16 grader, nå tar våren fart!” Han blir rent lett til sinns og går opp trappen. Jo da, han vet hvor den er selv om Hilde rydder bort sommerklærne hver høst. Den lette kortbuksen skal fram i dag, det blir godt å få luftet bena! Vår og sommer betyr kortbukser for ham helt siden han var en unggutt. Han drar den på seg, buksa er litt mer rumslig enn den var i fjor. Et brunt lærbelte blir raskt dratt ut av buksa som han hadde startet dagen med. Sånn, der henger den på plass! Han titter ned på seg selv, riktig så fornøyd! På vei ned trappen møter han øynene til Hilde som ser sjokkert på bena hans. “neimen Hans, du kan da ikke gå ut sånn, så tidlig! Det er bare Mars!” “Neimen Hilde, da, se på gradestokken, dette går så fint, så!” Sier han overbevisende. “Ikke snakk om at jeg skal kle på meg noe annet enn det jeg pleier, det er bare mars!” insisterer Hilde. Hun biter tennene sammen og tenker med seg selv at dette er ikke bra, nå får han bronkitt igjen! Hans glemmer mer for tiden, han har spesielt en selektiv glemsel når det gjelder hvor lett han får denne bronkitten om våren….

Hans og Hilde har et par alternative turruter om søndagene. Hans sier i dag; “skal vi ikke heller gå ned til stranden og se på våren?” “Skal du ned å vise deg for ungdommene, nå, da?” sier hun. “Jeg får gå tett inntil ham, han får låne frakken min og henge rundt seg hvis han begynner å fryse… ” tenker hun for seg selv. “Nå tuller du fælt, hva skal jeg vise meg fram for dem for?” sier Hans.

De går underlig stille sammen denne søndagen. Hilde blir varm og angrer seg litt, det ser godt ut slik Hans går. Hans går og kjenner det er kjølig i skyggen, men ikke på vilkår vil han innrømme at han var vel modig denne vårdagen.