Året 2022 – Et år i endringens tegn

Nå er det åtte år siden jeg fikk beskjeden om kreftdiagnose, og ni år siden jeg hadde et stygt fall på Bygdøy Alle som endte med en knust ankel.

Disse to helseutfordringene førte meg på hodet ut av arbeidslivet. Nesten et år på krykker gikk det før jeg gikk godt nok til å greie å jobbe igjen. Så ble jeg sykmeldt i august 2013 ved oppstart av kreftbehandlingen. Det er godt jeg ikke visste da hva jeg kom til å gå gjennom dagene, månedene og årene etterpå. Jeg har kommet med mye av historien min i innleggene her i bloggen gjennom disse årene.

Så fikk jeg innvilget uføretrygd. Det var en blanding av tapsfølelse og en følelse av å ha kommet meg over mål-linjen! Så får man jo følelsen av “hva-nå”? Ja, hva nå? En arbeidskarriere er over for meg, og jeg tenker av og til hva jeg har spilt for rolle i disse årene, der jeg jobbet.. Det kan jeg ofte falle i tanker om. Jeg vet hva de forskjellige arbeidsplassene ga meg av utfordringer, og jeg vet at jeg vokste med dem. Jeg tenker på alle de fine medarbeiderne jeg har møtt; unike, flotte og dyktige mennesker. Noen utfordret meg mer, andre jobbet jeg lett med. Og ikke minst alle de flotte menneskene jeg har møtt som pasienter og pårørende. De har jeg samlet i noe jeg kan kalle en minnebok.. kanskje skal jeg skrive mer om dem i en annen sammenheng.

Rehabiliteringen av meg ble litt komplisert for jeg var jo ikke god nok i ankelen min. Å gå meg til god helse ble vanskelig med vond ankel. Jeg greide å gå så langt, sånn omtrent tre kilometer, da melder smertene seg. Jeg har også fått vondter her og der i kroppen. Det kan skyldes alderdommen som kommer krypende.. Pusten strever, jeg får en logisk astmadiagnose. Jeg skal lære å leve med den diagnosen også.

Et arveoppgjør har gitt meg litt mer frihet til å tenke på både reiser og å endelig kjøpe en egen hytte. Der er vi mye for tiden. Jeg nyter utsikt, lys, farger og å være ute i naturen igjen. Vi prepper for å bruke mindre strøm og vi jobber med å gjøre hytta til vår. Litt fra meg og litt fra deg. Litt fra fortid og litt fra IKEA. På den måten bygger vi framtidens ferieparadis for oss og familien!

Hadde helsa mi generelt vært bedre
ville jeg vurdere å gå noe tilbake til jobb
eller jobbe i en frivillig organisasjon.

Kanskje kan jeg få det til…

Ventetid mot jul

Igjen går dagene mot mørketid og en kald årstid. Heldigvis fyller vi dagene med en forventning mot julehøytiden vår.

Vi håpet på et åpent samfunn etter et og et halvt år med nedstengning i et forsøk på å stanse pandemien som har rullet rundt jordkloden vår. Nå som kulda og mørket preger Norge blir smitten verre igjen.

Som ufør og litt i faresonen for å få smitte, tross tre vaksiner, er det bare å finne fram munnbind og håndsprit og holde avstand. Skal vi tørre å bestille billetter til konserter eller teater?

Vi har det jo godt hjemme. Vi sier ofte når vi har vært noen steder at det var en fin tur og vi hadde det godt, men aller best har vi det når vi er hjemme.. Hverdagene fylles med dagligdagse oppgaver, det er nok å finne på i et stort hus! Hobbyer og interesser har vi heldigvis mange av begge to! Jeg har jo interesse i garn, strikketøy og oppskrifter. Fotointeressen min har måttet lide de siste årene fordi vi har aller mest vært hjemme.

Et tilbakeblikk på det siste året

Jeg var så ivrig sist jeg skrev her, men så skjedde det noe på våren i fjor som slo luften helt ut av meg. Et tilbakeslag for barnebarnet mitt som skulle bli kreftoverlever som meg greide det ikke. Kreften kom tilbake ennå en gang, og nå sa legene at den lille kroppen ikke ville orke ennå en runde med behandling. Det gikk fort, plutselig var hun død. Å være bestemamma i en sånn periode er utfordrende, for jeg har aldri vært i denne situasjonen før. Jeg stiller opp så godt jeg kan for familien som nå har en for lite..

https://www.sonjavictoriasstiftelse.no/

Jeg var på rehabiliteringsopphold i februar på Jeløya ved Moss (Unicare). Fire uker med trening nesten hver dag, egen fysioterapeut som jeg fikk time hos hver dag. Trening i varmt basseng. Turer i grupper. Vi var flere med diagnose kreft/kreftoverlever og vi fikk undervisning og vi hadde gode samtaler som jeg fikk mye ut av. Denne måneden var rett før at Coronaen traff Norge med full nedstengning.

Vel hjemme igjen hadde jeg fått time hos lungelege. Jeg har alltid ment at jeg ikke greide å puste ordentlig, spesielt når jeg går på turer sammen med flere. Jeg henger alltid etter, og går noen bak meg må jeg alltid insistere på å få dem foran meg.
Etter et par pustetester fikk jeg klar beskjed fra legen at jeg har astma! Astmaen er vi enige om at jeg har hatt lenge, kanskje helt tilbake til barndommen?
Et par faste medisiner på morgenen så en Ventolinpuff før turer, nå var jeg i gang! Jeg gikk fra kjæresten i motbakke, det hadde jeg aldri gjort før! Det var en veldig god følelse!

Så kom mai – med vår og død – med grønne skoger og begravelse. Det er helt lammende både for foreldre og besteforeldre.. I tillegg skal vi holde avstand, og følge med på reglene fra Regjering og Nakstad. Han forklarte det aller meste for oss. Nytt ord lærte vi oss – kohort – .. I følge Ole Jacob er kohort et begrep fra det militæret, det er mange flere enn de seks eller ti de snakket om. Men det godtas også her. Vi er jo egentlig heldige, for vi er to, og vi har en stor familie rundt oss!

Sommeren kom, også en annerledes sommer. Fester ble avlyst, og vi satt med flere meters avstand når vi møtte venner eller folk som ikke var i kohorten vår skulle vi holde avstand.

Høsten, vi kan si det samme som sommeren. Alt avlyses eller utsettes, konserter og selskaper. Og vi går jo inn i en felles depresjon som gjelder hele landet. Yogaen, bassengtrening og trening i hall hos fysioterapeuten blir avlyst.
Vi ser alt for mye på tv. Bingewatching blir et kjent fenomen her også!

Jeg har også vært til utredning av smertene og nummenheten i føtter og hender. Stikking og strøm i føtter og hender. Time til nevrolog til konklusjon, og det er at jeg har tynnfibernevralgi. Det er ikke så mye å gjøre med annet enn å fortsette med smertestillende daglig og gjennom døgnet.
Jeg fikk også henvisning til ortoped for å få spesialsåler og sko! Nå er jeg i gang, sko skal hentes i neste uke!

2021, et år med nytt håp, med vaksiner som er på vei mot oss, vi skal få en ny fremtid når Covid-19 er bekjempet. Eller blir den det? Blir dette den nye fremtiden vår?

Nytt års-skifte, og et par gode nyttårsforsetter!

Vi skriver nå 2020, og vi har allerede kommet til 10. Januar!
I løpet av disse dagene har jeg rukket å bli bestemamma, på nytt! Denne gangen er det den syvende gangen, og like fantastisk er det denne gangen, også! ❤
Jeg er en stolt bestemamma, og jeg ønsker oppriktig å stille opp for mødrene og fedrene! Jeg var faktisk barnevakt for storesøster på litt over året da lillebror ble født. Det er veldig hyggelig å være i midten av det som skjer i familien vår!  Dette er det som er livet for oss besteforeldre!

Samtidig med at det har vært juleforberedelser, har jeg hatt time på avdeling for senskader etter kreftbehandling på Radiumhospitalet. Der møtte jeg en engasjert og dyktig lege som virkelig så meg! Det var litt skummelt, for jeg har ikke blitt sett på med sånne legeøyne! Hun bombarderte meg med spørsmål, hun visste helt klart hvor skoen min trykket…

Resultatet av den timen er at jeg skal ta hele runden; til hjerte- og lunge-utreding, til nevrolog som skal ta et nevrogram av meg! Det vet jeg knapt hva er, så det måtte jeg google! Jeg har klaget mye på følelsesløse fotsåler som brenner som et H…. om natten.  Dette tar jo helt fra meg nattesøvnen. Numne fingertupper som er veldig dårlige til å sy og brodere..  Jeg får flere typer medisiner som skal hjelpe meg med nervesmertene, men får jeg de optimale medisinene for mine plager? Eller må jeg bare godta alle disse plagene? Skal jeg ha det sånn resten av livet, er det sånn det må være? Er dette kostnaden av å ha hatt kreft og overlevd den?

Et annet resultat er at jeg skal på rehabiliteringsopphold, et trenings-opphold, på Jeløya Kurbad ved Moss! Jeg har fått et ordentlig dytt i ryggen på at jeg må ta tak i meg selv, få tilrettelagt trening, som passer akkurat for meg! Samtidig skal jeg få plassert usikkerheten om hva lungene og hjertet mitt tåler, håper jeg.. At jeg liksom ikke dør av å få pulsen opp og bli anpusten?

Februar med værrapport og nytt fra Asker

Ovnskos foran nyvasket ovnsrute. Nyinnkjøpt ved i høst hjelper til slik at strømregningen skal kunne tåles tross rekordhøye satser. 

Vi har gleden av gode samtaler både med famillie og venner på telefon og med å ha en åpen dør. Vi prøver å være tilgjengelige og til stede når det trengs for dem. Vi inviterer til middager innimellom for at vi som er foreldre i to storfamilier skal holde oss samlet. Tilsammen har vi åtte barn og foreløpig syv barnebarn! Og – det kan fort bli ennå flere barnebarn! :O

Som nylig uføretrygdet er jeg takknemlig for at jeg endelig fikk det vedtaket. Den prosessen var lang! Dette gir en trygghet og ro for at jeg dog har en viss inntekt som skal dekke utgifter.  Rik blir en ikke av uføretrygd, men det er nok til at vi holder varmen og har til mat på bordet.

Vi gleder oss med min datter og svigersønn at et barnebarn greier å overleve de tøffeste dagene hun har hatt i sitt korte liv. Vi er takknemlige for helsevesen her i Norge der vi har meget dyktige leger og sykepleiere. De trår til og gir jenta den ypperste av medisin og behandling slik at det pr i dag ser veldig lovende ut! Hun har fått livet i gave to ganger! Det er vi uendelig takknemlig for! Til sommeren fyller hun to år. Nå ser det ut som om vi skal få feire henne! 🙂

Vi kjenner på at vinteren ikke er vår beste årstid. Uteaktivitetene avgrenser seg til måking og spaing av snø. Foreløpig. I år har vi fått rikelig av den! Med et godt hus som vi kan kalle vårt eget uten store lån på, slikt setter vi pris på!

Vi ser på barn og barnebarn som leker i snø, skigående og skliende. De graver i snøen på en annen måte enn slik vi flytter på den! De graver borg og hule, går ut i mørke vinterkvelder utforskende. De er så livsglade og ivrige!

Jeg prøvde å gå på ski i fjor uten noen særlig lykke. Etter benbrudd for noen år siden har jeg helt mistet balanse og glede over å prøve igjen. Jo, kanskje skal jeg prøve igjen, på et flatt flatt jorde..?  Det sies at det meste kan trenes opp, så jeg står på et ben av gangen og skal ligne et tre. Mitt tre er foreløpig veldig svaiende, og rett som det er setter jeg den andre foten ned. Og så prøver jeg igjen, og igjen… !

Bassengtrening gjør meg godt. I varmt vann tøyes og bøyes og trenes både armer og ben. Og ikke minst balansetrening der også! Muskler, sener og nervebaner stimuleres. Snart blir jeg ennå sterkere og raskere!

Og for ikke å glemme; Jeg trener yoga i Drammen med andre brystkreftoverlevere. Vi kommer sammen med alle våre opererte kropper. Vi er stive her – og der! Vi prøver å ligne på den grasiøse treneren vår. Vi gjør så godt vi kan! Vi justerer puter og klosser slik at vi skal få det til. Så går hun rundt og hjelper oss inn i stillingen, og så plutselig får vi det til! Jeg får en god mestringsfølelse etter å ha vært i hennes yogahimmel på fredagene.  

Her er det altså ennå ingen planer om lange eller korte turer foreløpig. Denne vinteren er den vi senere skal kalle;

“den vinteren satt vi heime!”

 

Godt nytt år har blitt sagt for lengst!

Jula, nyttår og et par-tre bursdager har blitt feiret. Noen små dyr har flyttet hjem til nye fingre som kommer til å leke med dem. Jeg har blitt bestemamma til fem fine småfolk, og jeg fryder meg over det!

Jeg merker at jeg blir bedre når jeg konsentrerer meg om andre ting enn meg selv og egne vondter. Samtidig må alle mine aktiviteter være i passe mengder. Blir det for mye så blir jeg helt utmattet og “forsvinner ned i kjelleren”. Da trenger jeg noen dager på å komme meg igjen. Da kryper jeg opp i sofaen og det skjer ikke mye. Jeg er ikke på nettet og jeg greier ikke å være kreativ slik jeg har så lyst til å være.

Plutselig igjen kan jeg komme på banen og være nesten som før. Da kan jeg gå turer, ta intitiativ til middager eller lunsjer. Være med på møter og losjemøter.

Jeg tenker at jeg skal skrive mer framover, og da gjøre det spesielt her på denne bloggen. Vi går mot lysere tider der vi får mer energi og overskudd. Det er godt!

Sommertid med sommeraktiviteter

• gå barbent i gresset
• stikke fingrene ned i solvarm jord
• plante de små stiklingene og se at det gror i hagen
• kjenne lukta av heggen
• hilse på rosebusken og se at roseknoppene kommer
• stå under epletreet når blomsterbladene faller, og se at det er knopper der også!
• stikke tær og føtter ned i sjøvann, dra fingrene gjennom vannet og etterpå smake at de er salte..
• sitte ute i lyse sommernetter og se himmelen forandre seg ettersom sola går ned.. er en eneste av disse kveldene like?
• høre humla surre.. se sommerfuglen flagre forbi..Tenker at jeg skulle ha fanget alt dette, putte det på et stort syltetøyglass, og tatt vare på stemning og lukter til en kald høstdag!

  

Høst og ventetid

Hvor ble det av sommeren? Først ventet jeg på den, på varme sommerdager som skulle varme meg helt inn i margen og sjelen. Epleblomstringen ble dårlig, og det ble tegnet på at sommeren heller ikke sto til forventningene.

Jeg prøvde virkelig å få til å jobbe. Men verken kroppen eller hodet greide den rutinen jeg vet jeg egentlig greide – før-

• før ankelbruddet i 2013, som satte meg ganske mye tilbake. Jeg fikk jo ikke belaste benet på 9 måneder etter fallet på isen i Bygdøy allé.
• før jeg fikk beskjeden om at jeg hadde fått kreft i venstre puppen, høsten 2014.
• før det viste seg at cellegiftbehandling, strålebehandling og antihormonbehandling skulle sette varige spor både på hode, hjerte, armer og bein.

 

Jeg har ikke noe spektakulært å fortelle… Jo! Et under til har skjedd, det fjerde barnebarnet mitt ble født i juni. Det er en velsignelse at den ene datteren min bor så nær oss slik at jeg får  fulgt opp litt og får være bestemamma. Den lille jenta har vært sola mi denne sommeren!

For et par uker siden hadde jeg fått en ikke så farlig forkjølelse som gikk ganske fort over. Jeg ble servert mange gode hverdagsmåltider. Jeg er velsignet med at jeg har en ektefelle som lager gode middager! Litt annenhver gang og sånn det passer seg lager jeg mat også. Nå er jeg takknemlig for at jeg har tid til å lage mat fra bunnen av med massevis av rotgrønnsaker og andre grønnsaker. Det er jo veldig sunt?

Jeg har høstet de få eplene som hang på trærne etter en middelmådig eplesommer. Det har blitt et par kaker og litt eplemos som kanskje skal inn i noen gode desserter utover vinteren.

Energien har ikke vært så rare greiene, men jeg er fornøyd med å gå på korøvelser. Å synge gir meg glede og energi, når stemmen er på plass. Sanitetsdamene prøver jeg å være sammen med. Jeg strikker og kan bidra med noen gode hjemmestrikkede sokker til julebasaren. Strikking er faktisk god medisin for giktstive fingre. Jeg får hjelp av en fysioterapeut og har fått noen snille øvelser. Heldigvis får jeg være med på bassengtrening og medisinsk  yoga som også er skånsomt for denne kroppen. Treningen denne høsten har heller ikke vært så mye å skrive om.

Jeg gruer meg til vinteren og kulda, men jeg har kjøpt meg nye ullsokker, så nå er jeg skodd der ihvertfall! jeg bruker litt lyrica og Paracet for smertene og nevralgien. Slik kommer jeg meg gjennom dagene. Trener, ja, men greier ikke mye belastning på beina. Så jeg greier ikke gå så langt.

Jeg venter på å få uføretrygd. Greier jo ikke å jobbe lengre. Føler meg til tider som et gammelt krek!

 

TA VARE
på vennene
ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit – det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte – nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute – jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene – HEI HEI! ta nå
vare på hverandre.

Jan Erik Vold

Jobbutprøving og ny nedtur

Nå er det lenge siden jeg har skrevet i bloggen min. Jeg er glad for du som følger meg har tålmodighet med meg!

Tiden har gått siden jeg avsluttet cellegift, strålebehandling og herceptin-behandling.. Jeg fortsetter med den videre behandlingen med antihormoner og behandling for å redusere benskjørhet.

Våren kom og jeg ble optimist. Nå må jeg vel få det bedre! Jeg avtalte med arbeidsplassen min at jeg skulle prøve og jobbe litt igjen. Det må vel være en mulighet for å få meg tilbake i jobb? Nav fortalte meg at det var mulig å jobbtrene på egen arbeidsplass, og det ble lederne på jobben begeistret for!

Jeg begynte forsiktig med to timer to ganger i uken. Du trekker på smilebåndet, ser jeg.. Men dette var dødsens alvor! Bare det å komme til og fra jobb var en jobb for meg. Ikke minst å planlegge og tenke på hvordan arbeidsdagen kom til å bli! Nattesøvnen ble dårligere igjen, og jeg strevde fælt i drømmene. Jeg var ikke uthvilt før jeg begynte arbeidsdagene på grunn av dette.

Etter et par uker skulle jeg øke arbeidstimene. Fra to timer til fire timer to ganger i uken. og oppgavene økte. Jeg skulle ha ansvar selv. Som hjemmesykepleier betød det egen arbeidsliste. Hjemmebesøk til syke og eldre som regnet med at de fikk hjelp av en kyndig sykepleier. Ikke en litt usikker sykepleier som ikke hadde vært på jobb på nesten tre år!

Jeg kan forsikre deg om at det gikk bra. Alle fikk den hjelpen de skulle ha. Men jeg hadde det ikke så bra. Hodet mitt kokte, jeg sjekket og dobbeltsjekket at jeg hadde gjort alt det jeg burde gjøre!

Jeg måtte krype til korset. Dette gikk ikke bra. Nesten med tåre på kinn måtte jeg innrømme at å jobbe som hjemmesykepleier går ikke bra!

Noen dager etterpå kom jeg på kontroll til legen min på Ullevål sykehus. Hun ba meg legge meg rett ned fordi blodtrykket mitt var alt for høyt! Jeg fikk medisiner, men trykket gikk ikke ned så jeg endte opp på det lokale sykehuset!

Nederlaget var stort, så det var sårt å møte arbeidsgiveren min før sommeren satte inn.