Det hjelper ingen kreftpupp at jeg skriver banan.

Klok dame, dette her! Kjenner jeg også blir provosert at enkle løsninger!
Denne damen hadde en godartet klump, jeg var dessverre litt mer uheldig så jeg måtte ha mer behandling. Jeg er også enig i at det du kan bidra med er å støtte Kreftforeningen her; https://kreftforeningen.no/rosasloyfe/

silverfokz

Det er en ny farsott som går på Facebook nå. Slik som i fjor. Da var det fargen på undertøyet damene skulle skrive, og med dette skulle de framheve oppmerksomheten rundt brystkreft. I år er det frukt det går på.

View original post 218 more words

En vår med forventninger!

Mitt andre halvår med brystkreft

Mandag 12. Januar 2015.

På min sønns bursdag har jeg blitt innkalt til første dag med cellegiftbehandling

Jeg strever mye med å sovne om kveldene, og jeg har prøvd mange varianter på å sovne, alt fra et glass rødvin til sovepiller.. Spesielt disse siste kveldene før jeg skal til onkolog(kreftlege) og få beskjed om behandling videre, ligger jeg mye søvnløs. Snur og vrir på meg og gruer for hva jeg skal få beskjed om..

Slik denne dagen skulle bli, skulle alle fire behandlingsdagene mine bli. Jeg har blitt innkalt til tre forskjellige tider. Klokken 9:00 til laboratorie for blodprøver, klokken 10:00 til lege- eller sykepleier (hvis jeg ikke skulle til legen). Forklaringen er at legen/sykepleieren skal vite at blodprøvene er gode nok for cellegiftbehandlingen. Ellers er samtalen med legen en oppsummering siden sist gang om hvordan jeg har hatt det. Hvite blodplater og noen andre verdier må være gode nok til at kroppen skal tåle behandlingen. Cellegiftpakken er spesial-laget for meg som har østrogenpositiv kreft.

Nede i gangen møter jeg en sykepleier klokken 11:00 som legger inn venflon (nål) i en av hendene mine. Jeg får en ny versjon av FEC100 -kuren, men uten F-faktoren. Overlegen jeg går til har vært på seminar i USA der det fortelles at F-en kan være unødvendig, og at jeg da slipper med noen bivirkninger, forhåpentligvis. 4 sånne doser med tre ukers mellomrom blir første etappe mot en frisk Astrid! Hva disse bokstavene står for får jeg høre, men det er for vanskelige til og huskes.

Gjennom venflonen skal det strømme kvalmestillende, prednisolon og cellegift. Jeg har allerede fått resept på medisiner jeg skal gå på de tre første dagene etter cellegiftdagen. Jeg har fått beskjed om å ta det helt med ro de tre første dagene. Det kommer til å gå fint hvis jeg gjør det, fortalte de meg.

Til tross for kvalmestillende kom kvalmen. Ole Jacob har fått handleliste og kjører ut i natten. Cola, Cream crackers, gulost og loff. Og ikke glem gulerøtter! Boblevann uten smakstilsetninger.. Bøtta står i nærheten, men kaster i grunnen ikke opp…

Fredagen den første uken ble en helt annen enn det jeg trodde den skulle bli. Hjerte/lunge-smerter førte til ambulansetur via Bærum sykehus til Diakonhjemmet sykehus. Strålesmerter ut i venstre arm og opp i halsen. Det som føltes som hjerteinfarkt/krampe men det synes ikke på verken EKG eller blodprøver. Fredagskvelden tilbringes i sykeseng fra akutten på Bærum sykehus!

Etter fem dager med mange forskjellige hjerte- og lungeundersøkelser avsluttet de med angiografi som viste små avleiringer noen få steder kransarteriene. Det kan hende at en slik har løsnet som ga meg et anginalignende anfall fredag. Nå settes jeg på forebyggende medisiner mot anginaanfall og kolesterolsenkende medisin!

14787679_10153799379692391_1607598530_o

Første uken etter hver cellegiftkur er verst. Da er jeg kvalm og uvel, energien er under pari, og hver ting jeg orker å gjøre er en seier. Ta ut av oppvaskmaskinen, betale regninger, rydde litt osv. Etter en uke forsvinner cellegiften ut av kroppen, men bivirkningene sitter likevel i kroppen en ukes tid til. Torsdag/fredag i neste uke, da satser jeg på at jeg er like sprek som for tre uker siden!

Men den tredje uken forsvinner immunforsvaret, så jeg må være forsiktig med smitte, som feks å gi klemmer. Jeg vasker og spriter hender mange ganger om dagen, da er det viktig med en god håndkrem!

26 januar

To uker etter første dose cellegift er det stadig små tegn på at kuren jobber med kroppen min. Kammen er full av hår, og drar jeg fingrene gjennom håret følger det hår med. Jeg synes håret ser tynnere ut. Ole Jacob sier det ikke synes, men jeg tenker på om jeg skal ta kort prosess snart med å klippe og barbere det av med det samme!

Min datter Inger Therese var søt og insisterte på å følge meg da jeg hadde bestemt meg for å dra til frisør og parykkmaker på Ruhrs salong på Frogner. Jeg var jeg veldig takknemlig for følget. Jeg var ikke like høy i hatten som jeg trodde jeg var da frisøren sto med barbermaskinen og spurte om jeg var klar.. ”Jo! Jeg er klar!” Det får stå til! Datteren min var veldig god å ha som rådgiver på valg av parykk, og hun og frisøren påsto til og med at jeg hadde en pen skalle!

Nå jobber jeg med å godta denne runde ballen som er på toppen av kroppen min.. Forskjellige luer prøves ut mens parykken er pent hengt opp på stativet sitt. Jeg strikker luer. Mange luer! Tenker at “hjemme” bruker jeg luer, men når jeg skal ut og møte folk skal parykken brukes.
Når jeg blir kjent med meg selv igjen med luer kommer jeg til å vise meg fram til resten av verden.. Det ER en stor overgang å være skallet!

14787531_10153799349752391_1988811677_o

2. Februar

Jeg har nå kommet til slutten på tredje uke etter første cellegift-kur. Jeg hadde håpet at jeg skulle bli i bedre og bedre form ettersom det er så lenge siden jeg fikk kuren. Likevel er jeg sliten, med hodepine og lite overskudd. Det er vel fordi jeg gjorde litt mer enn vanlig i går med tur innom jobb og på en undersøkelse på Ullevål.  Jeg synes har blitt som en gammel dame som ikke orker mer enn et par ting per dag, og hvis jeg gjør mer må jeg hvile dagen etterpå!

Jeg har avtale om at jeg skal trene jevnlig for å holde formen ved like, slik at ikke sofaen skal tappe meg for krefter. Det er noe som heter fatigue som jeg ikke har lyst til å få, og når legen sier at jeg kan forebygge det med å trene. Da gjør selvfølgelig denne damen det selv om jeg enkelte dager ikke orker mer enn å gå opp og ned trappen.. Jeg er med på organisert trening i regi av Ullevål sykehus (Ebba 2 forskningsprosjekt) og fysioterapeut. En gjeng med brystkreftbehandlete damer går stavgang rundt Semsvannet i Asker to formiddager i uken.

14808773_1015-red

5. Februar

Cellegiftdose nummer to. Ny lege igjen, men hun var flink til å oppsummere hva jeg har vært gjennom de to siste månedene. Fordi jeg hadde så sterk reaksjon på cellegiften med en mulig reaksjon på Epirubicin ( den røde infusjonsposen) som jeg hadde fått en nesten dobbelt dose av sist, ble den redusert med håp om jeg ikke skal ha så sterke bivirkninger. Og så fikk jeg med meg ennå en resept som skulle få flere bivirkninger.

 

Før cellegiften fikk jeg også til et besøk til Pusterommet i fjerde etasje på Kreftsenteret. Der møtte jeg en likeperson fra Kreftforeningen som jeg snakket lenge med. Om kvalmen min og hvor vanskelig det er å spise disse ukene. Spesielt greier jeg ikke kjøtt, stekt mat og sterke lukter. Forslaget hennes var at jeg skulle spise det jeg orker, mens jeg kan ikke forvente at Ole Jacob skal spise som meg i tre måneder.
Det var litt vanskeligere å finne blodårene mine for å sette inn venflonen, men dyktige sykepleiere får det til slutt til. Jeg hører første gang om VAP, en ventil som opereres inni en hovedpulsåre på overkant av puppen på høyre side for å lette innsetting av cellegift. Det kan være aktuelt for meg.
Turen har igjen gått ut til Asker, til Ole J for de to første ukene når jeg er så dårlig for ikke å være alene. Så får jeg håpe at jeg igjen orker litt ekstra den siste uken. Kanskje går det også bedre enn de tre forrige ukene. Camilla, en kollega som også har hatt brystkreft kom kort innom med en haug med hodeplagg til meg. Så flotte luer og skaut, nå trenger jeg ikke kjøpe en eneste en!
Men .. på ettermiddagen i dag .. falt jeg sammen som en pottitsekk som er halvfull.. eller nesten tom .. poff! Sovnet som en dupp, og måtte bare evakuere ut av stue. Sov et par timer, fikk i meg prednisolon-pillen, så fikk jeg heldigvis med meg Gullrekka på NRK sammen med min alternative middag med kyllingsalat.

14808690_10153799370527391_230145750_o5. Mars

Tredje dose med cellegift. De måtte bytte veneflon i løpet av dagen da det ble vondt i underarmen og den ene blodåren ble tydeligere og hardere. Legen kalte det tromboflebitt og jeg lovet å passe på at området rundt ikke skal bli mer hovent/rødt. Da må jeg tilbake til sykehuset.

Da dagavdelingen i fjerde etasje ble stengt ble jeg fulgt ned til tredje etasje der det er døgnpost. Der fikk jeg middag og jeg ble sittende på dagligstuen til 19:30. En siste prat med legen før jeg fikk lov til å dra hjem med nytt telefonnummer på mobilen. Denne gang til døgnavdelingen i tredje, det blir mitt nye “hotline” i tilfelle uventede eller forverring av armen.

En uke og en dag er veldig kjip, da orker jeg ikke lukten av noe i det hele tatt, og jeg spiser minimalt. Ingen ting smaker godt, og jeg spiser bittelitt før det bare byr meg i mot.

Men heldigvis snur det på den 9. dagen. Denne gangen. Håper det blir slik de to neste dagene.

Strever med å finne kilder til energi for å orke noe i det hele tatt. Bare å sitte ved PC eller sitte i sofa er slitsomt, liksom… Å ligge horisontalt er også ubehagelig når jeg er kvalm.
Legen sier vi ofte tar for lite kvalmestillende, men bivirkningene av dem er jo også mye ubehag. Dagene går til å finne en slags balanse mellom aktivitet og hvile, drikke og takle lukter..

Broren min ringte og lurte på hvordan jeg hadde det. Jeg svarte “jeg føler jeg svømmer motstrøms og kommer meg ikke av flekken”. Sånn er det å gå på cellegift. Jeg prøver hver dag å gjøre litt husarbeid, og minst en ting som gjør meg glad og gir meg energi!

14. mars

I dag fikk jeg siste dose med første type cellegift! Like før påske. Slik fikk jeg en pause slik at påsken ble ganske god. En uke og litt over et døgn etter infusjonen av siste EC-kur begynner jeg å kjenne meg selv igjen. I dag stupte jeg ned i fryseren og fant frosne reker, så det har vi hatt til forrett i dag før det ble danske hakkebøf til middag. Matlysten er på vei tilbake!

Jeg har hatt en ny lang dag på Ullevål sykehus. Blodprøvene mine var fine, men sykepleieren måtte sjekke et par ekstra ting før første medisin kunne gis.

7. april

Jeg har fått min første Herceptindose. Det er også en medisin som skal forebygge tilbakefall og ny østrogenpositiv kreft. Denne sprøyten som settes i låret skal settes hver tredje uke i et år. Etter den sprøyten måtte jeg observeres på sykehuset i seks timer for å se at jeg ikke fikk noen allergiske reaksjoner. Det var hovedgrunnen til at dagen ble så lang.

12. April

Dagene etter Taxol og Herceptin har gått rimelig greit. Det er helt andre bivirkninger nå, heldigvis er matlysten min tilbake.

Det stikker litt i fingre og tær, og leppene mine har hovnet opp. Jeg har fått beskjed om å passe på negler og neglebånd så ny neglelakk og olje til å smøre på neglebånd er kjøpt inn.. Alt dette føler jeg at jeg har kontroll på.

På fredag fikk jeg tatt en Muga-scan av hjertet mitt på Ullevål. Herceptin kan påvirke hjertefunksjonen, derfor skal de ta en nå og en senere for å se på hvordan deg går med det lille hjertet mitt.. Foreløpig ser det ut som om det har det helt greit.

 I morgen følger Ole Jacob meg til Ullevål for innlegging av VAP. Det blir vanskeligere og vanskeligere å legge inn intravenøs i armene/hendene mine så nå er det bestemt at jeg skal få den. Da kan jeg ikke kjøre bil, da er det godt med sjåfør.

Tirsdag er det ny dose med Taxol. Så håper jeg at jeg holder meg borte fra sykehus resten av den uka..

14786916_vap

25. April

Endelig merker jeg at jeg fysisk har blitt sterkere. På tur med datteren min i går kjente jeg at motbakkene var blitt lettere å gå. Det er nok både det at jeg er over på nye medisiner, og at jeg greier å følge med på treningene med de brystkreftopererte i Asker.

Denne uken er spesiell, fordi jeg skal registrere all aktivitet og inntak av mat/drikke i forbindelse med at jeg er med på EBBA 2-prosjektet på Ullevål sykehus. Jeg går med skritt-teller alle våkne timer, og jeg skriver side opp og ned i et skjema pr dag for inntak av næring. Jeg blir selvfølgelig mer bevisst på hva jeg spiser, og det er bare bra!
Neste uke skal skjemaer leveres, da skal jeg også møte lege for å få oppdatering på status Astrid.
Å følge opp alt i forbindelse med kreftbehandingen er bortimot en fulltids jobb enkelte uker, nesten hver eneste dag er det avtaler. Gammeldags dagbok duger best, det er viktig å få alt ned på papir så ikke avtaler blir dobbelte.
Innimellom får jeg også tid til å nyte våren som eksploderer nå! Det var flott å gå en sakte tur i Botanisk hage denne uken og se vårblomstene skyte ut!

30. april

 Så kom smellen i dag, etter tre dager med ganske høy aktivitet. Behandling på mandag, CT lunger på tirsdag og tredemølle-testing på onsdag. På Ullevål sykehus alle tre dager. I tillegg ble det fastlegebesøk, apotek-tur og tur innom arbeidsplassen min i går. Så mye har jeg ikke gjort på samme dag på veldig lenge!
Til sammenligning til en vanlig arbeidsdag er dette jo ingen ting, men dette førte til at jeg satt ganske så sliten i sofaen. I dag våkner jeg og kjenner at jeg er sliten fortsatt. Kroppen lystrer på en måte ikke, bena er tunge og kroppen er treg. Hodet er tungt og det ligner vel en hodepine, det ble ingen EBBA-trening.
Blodprøven som viser blodstatus som blodprosent og hvite blodlegemer og så videre er lave, men fremdeles høye nok til å fortsette med behandling hver uke. Jeg merker at blodprosenten min er lav med at jeg orker lite. Jeg er sliten, men jeg greier ikke hvile meg til overskudd!

Jeg fikk også beskjed om at de hadde sett en skygge på lungene mine da de opererte inn VAP-en. Hva skyggen er vet de ikke ennå ikke, men den skal følges opp med ny røntgen/ct av lungene. Skygge? Har jeg spredning? Jeg tenker at det kan være grunnen til den dårlige kondisen min. Dette gjør meg urolig og tar ennå mer av nattesøvnen min!

5. mai

 I dag fikk jeg femte Taxol-dose på Ullevål.

Turen går fra Asker om morgenen. For å komme tidlig nok og ikke sitte fast i trafikken vurderte jeg å ta lokaltoget. Det gjorde jeg en av de tre gangene jeg var inn til Ullevål sykehus i forrige uke. Det gikk fint ved å ta det fra Høn stasjon og gå av på Skøyen. Så tar jeg 20-bussen til Ullevål over Majorstuen. Det tok ca 45 minutter. Usj, værmeldingen varslet regn, og det fristet ikke å vente på tog og buss i regnværet, så jeg endte opp med å ta egen bil i stedet. Jeg startet 7:20 og var på Ullevål etter en time. Det kan være mer og mindre trafikk avhengig av når jeg reiser.. I god margin til oppmøtetid blir det mye venting på sykehuset, men det er bedre enn å sitte i kø! Bare reisen fram og tilbake tar mye av den porsjonen jeg har av energi!

Det viser seg nå at blodprøvene mine er i absolutt nedre grense for at det er forsvarlig å gi cellegift. Jeg fortalte også om hvordan jeg hadde hatt det forrige uke. Jeg spurte også om svar på CT-lunge forrige uke, så jeg fikk møte “cyto-legen” som jeg forsto er en form for vaktlege.

Hun kunne fortelle at CT-en var fin, det er heldigvis ikke var noen tegn på skyggen de tidligere hadde sett på lungene mine. Det var en lettelse!

Symptomene jeg har på at “luften har gått ut av meg” og at jeg generelt har mindre pust osv fortalte hun er generelle bivirkninger av Taxol-en som mest sannsynlig vil øke etterhvert som jeg får flere doser av kuren. Dette er dårlige nyheter!

Hun ga meg også valget om jeg ville hoppe over denne behandlingen, evt avbryte hele kuren. Da vil jeg ikke få en optimal behandling, så de vil heller ikke anbefale dette. Det kan også hende at symptomene jeg har er en blanding av en vårkjølelse og/eller pollenallergi.. da har man jo også mye av de samme plagene.. jeg tar allergipiller, men jeg synes ikke det hjelper!

Taxoldosen ble satt, og vel hjemme i Asker kjenner jeg meg lett svimmel og slapp. Det blir spennende å se hvordan morgendagen blir. Jeg planlegger EBBA-trening med brystkreftdamene i morgen formiddag..

14813120_pa%cc%8a-tur

12. mai.

Nå er jeg over halvveis i Taxol-kuren

som jeg blir forhåpentligvis ferdig med rundt StHans-tider.  Kortisonen som jeg får som premedikasjon ble trappet ned til det halve i går. vanligvis får man ikke den i siste del av denne kuren. Så neste mandag blir det uten kortison. Denne medisinen gir meg en boost de første dagene etter kurdagen, så i dag kjenner jeg på at det ikke er fullt så mye fart i meg.
Jeg har sikkert lest for mye om bivirkninger på Taxol, og de sykepleierne jeg har snakket med at det er viktig kun å kjenne på hva jeg selv kjenner. Likevel.. følelsesløshet i tær og fingre slår til. Ellers er det smerter i ledd og muskler som forebygges best med passe porsjon bevegelse.
Magesyren melder om at medisinen virker, så nå går jeg på Somac. Så får jeg se om det hjelper på utvalget av mat jeg kan spise.. Ole Jacob klager over at jeg ikke vil spise den krydrede maten han lager. Jeg sier at han får krydre sin tallerken og være litt mer forsiktig med krydder i grytene!

19. mai

I går fikk jeg Taxol-kur nr 7, og jeg er langt over halvveis i denne kuren. Nedtellingen er viktig!

Jeg møtte også legen min som heter dr Thune. Hun tok et blikk på meg og sa at jeg har vann i kroppen. Det er Taxolen som gir den bivirkningen. Heldigvis fant vi ut at det ikke var mer enn ca to liter for mye. Det forsvinner når jeg er ferdig med Taxol-kuren.

26. mai

Jeg har ikke visst hvor mange doser strålebehandling etter at jeg er ferdig med cellegiften. I går spurte jeg, og fikk den dårlige nyheten om at jeg skal 25 doser, det betyr at jeg skal ha behandling gjennom hele juli også. Så da blir det ikke lange turer i sommer, akkurat!

06.07 skal jeg til ny undersøkelse av hjertet mitt for å sjekke at det fungerer som det skal. Medisinene jeg får nå kan gi den dumme bivirkningen at jeg får nedsatt hjertefunksjon. Tanken på det er litt skremmende, men trøsten er at bivirkningen går tilbake etter hvert.

Jeg har også kjent på de siste gangene jeg har reist til Ullevål at det er slitsomt å kjøre bil, så i morgen skal jeg for første gang få Pasient-transport fram og tilbake. Det skal bli godt å lene seg tilbake og la drosjesjåføren bakse seg gjennom morgentrafikken.

1.juni

Jeg skal jeg ha Taxol-kur nummer ni, og det nærmer seg en avslutning på cellegift-kurene! Flagget skal til topps når siste dose er inntatt 22. juni! Hurra!
Jeg har den siste uken eller så slitt med hoste og en følelse av at det er “noe” i halsen. Ikke noe feber, men likevel er jeg litt “småurven”. Så da Ole J foreslo at jeg skulle bli med på en båttur takket jeg pent nei takk. Det vil være dumt om jeg får en infeksjon nå. Jeg er ikke noe morsom å leke med for tiden, synes han!

Cellegiftkuren jeg går på nå akkumulerer seg, tror jeg. Den tapper krefter. Men så er det kanskje det den skal også. Fjerne kreft må da tilsi at kreftene forsvinner.. som en lek med det norske språket. Oppvaskmaskinen tømmes nå i to omganger, og andre ting som jeg gjorde lettvint går tyngre.

Nye plager dukker opp som eksem og nummenhet i fotblad og tær, men det skal nok gå tilbake når jeg er ferdig med cellegiftbehandlingen.

7. juni

Nedtellingen går sin gang.. på mandag skal jeg ha Taxol-kur nummer ti, da er det bare to igjen!

Jeg er glad for at Pasienttransport-drosjen kommer og henter meg, jeg hadde ikke orket å kjøre bilen selv gjennom morgentrafikken slik jeg har det nå..
Mindre og mindre mål settes pr dag. Oftere og oftere pauser må til. Trøsten min er at det er en vanlig bivirkning av Taxolen.
Jeg skal møte vakt-legen i morgen, for jeg klaget over så mye sist mandag. Blant annet har jeg fått utslett på hender og kløe i huden. Legen forrige mandag så ikke så mye utslett, men det klør likevel! Fått Phenamin (antihistamin) for å ta kløen, men jeg synes ikke det har hjulpet så mye..

15. juni

Det ble det bestemt at jeg ikke skulle ha flere Taxoldoser i dag! Ti kurer er nok for denne kroppen! Legen trøstet meg også med å si at det kommer til å bli en ny standard på ti på denne kuren. Så herfra gjenstår det at kroppen skal restituere seg mot oppstart med strålebehandling! Hipp hurra! Jeg er ferdig med 5 måneder med cellegiftbehandling!!

14800255_10153799358302391_185009070_o

 22. juni

I dag ble jeg ringt til fra Ullevål sykehus. I morgen skal jeg til CTscan og oppmåling som må til før oppstart med strålebehandling. Så er jeg i gang med behandling igjen!

Trekker pusten før jeg gyver på med siste etappe!  

 Kreftbehandlingen krever sitt med en del bivirkninger, men jeg prøver å holde humøret oppe og sette pris på hver god stund jeg har. Jeg skal bli frisk!

 

Mitt år med brystkreft, del 1.

I dare to reblog a norwegian post.

I anledning av Rosa sløyfe-aksjonen drar jeg fram min krefthistorie. Del 1 er skrevet. Del 2 kan bli offentliggjort når-som-helst. Følg med!

astridhoff.no

Innkallingene til mammografi har kommet regelmessig annethvert år de siste åtte årene. Jeg var blitt plukket ut til å være en del av Mammografiprogrammet i Norge. Å bli innkalt er greit, men det er ikke alle de gangene jeg har fått til å følge opp med å møte opp. I år fikk jeg det til, og det kan jeg i etterkant være veldig takknemlig for.

Jeg fikk nemlig en innkalling til, for som det sto i den; de kunne ikke garantere at jeg var kreftfri. Nederst i brevet sto det av de de innkalte var det et nesten forsvinnende antall som egentlig har kreft, så jeg var optimistisk da jeg møtte opp til min andre mammografi, denne gangen på Ullevål sykehus.

 

De fant en klump i det venstre brystet mitt, og jeg måtte ta vevsprøve med en gang. Om det var kreft kunne de fremdeles ikke si, men jeg…

View original post 1,426 more words

With a camera attached

collage_fotor_skog_1

I can hardly take a hike or a walk outside our home without a camera attached to my right hand. I take pictures of both huge landscapes, shifting clouds and the smallest pinecone or moss..

I love to edit afterwards. I can use unlimited time looking at hundreds of pictures,cropping and changing the bokeh, playing with the best ones until I am content..

So I can promise you that you will see more of my pictures!

Blanke ark med fargestifter til…

Jeg har det sånn fortsatt.. “New blog, new post” har nesten blitt det samme!

astridhoff.no

Et innlegg som Cecilia skrev fikk meg til å tenke på dette;

Helt fra jeg var ganske liten har jeg vært fascinert av blanke ark,
spesielt blanke ark som var bundet inn som bok eller hefte..
Bøkene kan være fine med stilige mønster, eller bare helt enkle bøker og hefter.

Jeg har masse bøker og hefter med blanke ark, og når jeg er i butikken må jeg skjerpe meg når jeg ser slike bøker ligger der og venter på en ny eier…

Hva kommer det av, denne lysten min til å holde på, bla i, og eie slike bøker?
Fargestiftene er det ikke så farlig med, bare jeg har en god kulepenn eller skrivetusj..

Joda, intensjonen er der, skjønner du..
At jeg skal skrive i disse bøkene. Et eller annet, som fortjener å være bundet inn i en fiiin bok! 😉

Men nå skriver jeg jo på pc i stedet…

View original post 104 more words

Heldigvis er ikke min kreft arvelig!

Har du sjekket dine bryst i det siste? Det er oktobermåned, og det er fokus på brystkreft og arvelighet. I november er det fokus på prostatakreft. Vet du at det også kan være arvelig?

Min kjære har dessverre fått kreft, og kreftlegen mener at hans aggressive kreft kan være arvelig. Dermed går meldingen ut til bror og sønner; sjekk din PSA-verdi fra du er ca 35-40 år gammel!

Les mer om brystkreft og arvelighet her:

https://annemeretevarhaugvik.com/2016/10/02/arvelig-bryst-og-eggstokkreft-her-begynner-min-historie-og-kanskje-din/