Tredje etappe av min brystkreftbehandling

En annerledes sommer!

  1. Juni 2015

I dag ble jeg ringt til fra Ullevål sykehus. I morgen skal jeg til CT- scanning og oppmåling som må til før oppstart med strålebehandling. Så er jeg i gang med behandling igjen!
Tiden jeg gikk og ventet på oppstart på strålebehandling gikk fort. Jeg strevde mye med bivirkningene etter Taxolen. Følelsesløshet i hender og føtter, samtidig med at det stikker i hytt og pine forskjellige steder i kroppen. Litt som om noen står og stikker nåler inn i kroppen min. Au, kan dere gi dere med dette?? Jeg har resept på Paracet 1 gram opp til tre ganger om dagen, men jeg prøver å bare ta det til kvelden når jeg skal sove.

Jeg er fremdeles veldig sliten, sofaen er min venn selv om jeg prøver å tenke at jeg skal røre på meg. Jeg tar husarbeidet i etapper, og prøver å være med på treninger med brystkreftdamene i Asker. Vi trener intervall i bakkene rundt Semsvannet mens sommeren sprang ut..

Jeg trekker pusten før jeg gyver på med det jeg tror er siste etappe!

20150208_120920

  1. Juni

Så har jeg blitt tagget, streker på kryss og tvers, helt opp i halsgropen og på den andre siden av kroppen. Det ble plutselig så synlig at jeg skal i gang med strålebehandling… Neste tirsdag skal jeg på Simulator, det betyr at jeg skal kjøres gjennom en “simulering” av strålebehandlingen.
På neste onsdag begynner jeg med den første av 25 strålebehandlinger. Pustestyrt stråling fordi jeg har kreft venstre bryst. Jeg skal øve på å holde pusten når jeg får beskjed om det.

1 juli

Første strålebehandling fikk jeg i dag! Tidlig på morgenen, klokka 7:30 var jeg i gang hjemmefra. I går var jeg på simulator og for en uke siden ble de første oppmålingene gjort og de første pusteøvelsene instruert. “Pust inn, hold pusten, pust ut!” Jeg greide det!:-)
En annen rar nyhet er at jeg skal ha 15 strålinger istedenfor 25. Det var noe som ble bestemt i forrige uke eller så, at alle brystkreftdamer som skal stråles skal bare ha 15. Litt større dose pr gang, så summen av dosene blir det samme som 25. Rart at jeg får en sånn beskjed av en radiolog, og ikke legen min, hva?
Men det betyr at jeg blir ferdig med behandlingen to uker før jeg trodde! Det er vel sommerens beste nyhet?

7.juli

I dag fikk jeg femte stråling, dermed er den første uken over og en tredjedel av strålingen over. Foreløpig går det helt greit, har ikke så mye plager, bortsett fra litt kvalme i går og enkelte episoder der jeg er så trett at jeg bare må ta meg en lur.. men det trenger ikke skyldes strålingen, det kan like så vel være cellegiftbivirkningene som henger igjen.
Jeg har fått rutine på pustingen og jeg ser og hører når maskinen sender strålene gjennom meg. Jeg synes jeg også kjenner varme i puppen når strålene treffer. Det er gjort unna på 2-3 minutter. Turen til og fra behandlingen, derimot, den tar jo mange ganger så lang tid. Så dagen blir oppstykket, men jeg prøver å få litt ut av dagene likevel med rydding og litt lett husarbeid.

astrid_skalleI helgene orker jeg ikke mye, men kjæresten min overtaler meg til båttur. Strålefeltet er dekket, men skallen får sole seg.. litt!

9 juli

Strålebehandling i dag, 8. i morgen. Dermed er jeg halvveis i strålebehandlingen i kveld. Føler meg litt “solbrent” på venstre side, ellers er formen sakte stigende. Jeg tror at Taxol-cellegiften er på sakte vei ut av kroppen. Mere dun på hodet, litt mere ork fra dag til dag. Håper at siste del av strålingen ikke skal gi meg andre og nye plager!

20150528_143836

Astrid med parykk og sminket etter sminkekurs på Ullevål sykehus

17 juli

Nedtellingen av strålebehandlinger som er igjen har nå kommet ned til to! 2! En – to! 🙂

På tirsdag skal jeg ta blodprøver og ha legetime, da skal videre behandling settes i gang.

Antiøstrogenbehandling med tabletter startes, men jeg vet ennå ikke hvilken tablett jeg får. Den behandlingen skal jeg ha i fem år.

Herceptinbehandlingen fortsetter. Det er en sprøyte jeg får i låret hver tredje uke. Annenhver gang høyre og venstre ben. Den behandlingen skal jeg ha i 9 måneder til. Denne behandlingen kan gi skade på hjertet så jeg følges også opp med MUGA-scan for hjertet mitt hver tredje måned. MUGA-scanen viser gjennomstrømming av blod i hjertet i hvile. Ved å sjekke før jeg starter med Herceptin kan de se hvordan hjertet endrer seg under behandlingen.

Selv om jeg var til tannlege for noen måneder siden vil legen at jeg skal dit igjen for å sjekke at jeg helt sikkert ikke har noen infeksjon i munnen. Antiøstrogenmedisinen gjør meg benskjør, og det vil være veldig dumt, jeg som allerede greier å brekke ben og armer. Derfor skal jeg ha Zometabehandling i fem år framover. Injeksjon to ganger i året i fem år, men da må tenner og tannkjøtt være prima.

VAP-en som jeg har fått injeksjoner inn i skal ut 3. august. Ny operasjon og dagsinnleggelse.

Nei, jeg er visst ikke helt ferdig behandlet ennå…

21 juli

Samtidig med at jeg gleder meg over at siste stråling ble gitt i dag, kjenner jeg på at jeg slett ikke er “frisk og sterk” til å greie å starte for fullt om morgenen og tenke på jobb igjen..

Sykepleier som satte Herceptinsprøyten i dag spurte meg om hvordan jeg har det akkurat nå. Jeg fortalte at jeg ikke føler meg så sterk. Hun fortalte at det er helt vanlig, og at det kan ta opp til et år (!) før jeg slik jeg var før jeg fikk diagnosen brystkreft.

Det er en like lang vei tilbake til å komme i form som den tiden behandlingen har tatt, fortalte hun. Da tar det omtrent et år..

 25 Juli

I dag fikk jeg telefon fra Montebello-senteret om at vi har kommet med på kurset “Kreft – hva nå?” i august. Første beskjeden var at det ikke var plass og at vi ble satt på ventelisten. Jeg gleder meg til kursing, hotellopphold og komme til dekket bord en hel uke! 🙂
Jeg er litt som en ballong som luften har gått ut av.. Det er sant som de sier at strålingen “fortsetter” i brystet etter at behandlingen var ferdig. Den ser ganske miserabel ut…
Håret begynner å komme tilbake, nå har jeg litt mer enn dun på toppen.
Så.. det går jo på en måte framover..

dsc_3347-monte-grind

 

1 august

Mindre enn en uke til vi er på Montebello-senteret. Må innrømme at jeg har begynt å planlegge.. Jeg skal ha Herceptin-sprøyten den uken, så jeg har ringt med Ullevål sh og Lillehammer sykehus for at jeg skal få sprøyten min på Lillehammer istedenfor. Henvisning må jeg ha, og det fikk jeg ordnet på fredag.
Telle piller gjør jeg, må jo ha nok av dem når jeg er der oppe. Nettverket er visst ikke så godt, vi ble anbefalt å ta med nettverkskabel.
Hvordan er klimaet på Mesnalia, det er vel litt kaldere enn i Asker? Turtøy, badedrakt.. Men kan jeg gå i vannet når jeg kommer til å operere ut VAPen nå på mandag?
– Piller, Penger, men Pass.. det trenger jeg vel ikke?

14787618_10153799366152391_814373899_o

Oppholdet på Montebellosenteret på Mesnalia

Jeg var så heldig at samboeren min Ole Jacob også skulle være med, så vi kjørte bil opp. Sensommer I Norge, jeg hadde med meg kamera. Jeg har privatsjåfør! Bortsett fra når han vil ha meg til å være kartleser koser jeg med med strikketøy og fotografering.
Vi kom tidlig fram til Mesnalia. Fikk rommet vårt som var i den gamle delen som var nylig opp-pusset. Flott utsikt over hagen og fjellene i horisonten!

Etterhvert kom de andre som skulle være sammen med oss en hel uke. Noen kom med privatbiler som oss, andre kom med buss og taxi fra Lillehammer. Med tog dit og videre transport opplevde de det som en fin måte å reise på.

På rommene lå det en ukesplan som ble forklart til middag. Vi ble delt opp i grupper i forhold til alder og om vi var kreftpasienter eller pårørende. Nesten alle var ukjente med hverandre så de første dagene gikk vi og var veldig søkende etter kontakt med hverandre. Men det tok ikke lang tid med felles turer, øvelser i treningssal og i gruppesamtaler at praten gikk mellom oss. Felles sykehistorie og felles opplevelser var et godt grunnlag!

På formiddagene var det foredrag for alle med aktuelle temaer om kreft, behandling og betydningen av riktig kosthold og aktivitet. Mye informasjon til pårørende og deres samtale med hverandre ga dem også en økt forståelse for hva vi kvinner går gjennom.

Vennskapsbånd ble skapt, Facebook-kontakter ble opprettet, og vi hadde mye moro og alvor sammen den uken.

Vi lovet hverandre at vi skulle sees igjen, en gang.. og kanskje på et nytt kurs på Montebellosenteret?

Ganske sikkert!

😉

sam_7725

En vår med forventninger!

Mitt andre halvår med brystkreft

Mandag 12. Januar 2015.

På min sønns bursdag har jeg blitt innkalt til første dag med cellegiftbehandling

Jeg strever mye med å sovne om kveldene, og jeg har prøvd mange varianter på å sovne, alt fra et glass rødvin til sovepiller.. Spesielt disse siste kveldene før jeg skal til onkolog(kreftlege) og få beskjed om behandling videre, ligger jeg mye søvnløs. Snur og vrir på meg og gruer for hva jeg skal få beskjed om..

Slik denne dagen skulle bli, skulle alle fire behandlingsdagene mine bli. Jeg har blitt innkalt til tre forskjellige tider. Klokken 9:00 til laboratorie for blodprøver, klokken 10:00 til lege- eller sykepleier (hvis jeg ikke skulle til legen). Forklaringen er at legen/sykepleieren skal vite at blodprøvene er gode nok for cellegiftbehandlingen. Ellers er samtalen med legen en oppsummering siden sist gang om hvordan jeg har hatt det. Hvite blodplater og noen andre verdier må være gode nok til at kroppen skal tåle behandlingen. Cellegiftpakken er spesial-laget for meg som har østrogenpositiv kreft.

Nede i gangen møter jeg en sykepleier klokken 11:00 som legger inn venflon (nål) i en av hendene mine. Jeg får en ny versjon av FEC100 -kuren, men uten F-faktoren. Overlegen jeg går til har vært på seminar i USA der det fortelles at F-en kan være unødvendig, og at jeg da slipper med noen bivirkninger, forhåpentligvis. 4 sånne doser med tre ukers mellomrom blir første etappe mot en frisk Astrid! Hva disse bokstavene står for får jeg høre, men det er for vanskelige til og huskes.

Gjennom venflonen skal det strømme kvalmestillende, prednisolon og cellegift. Jeg har allerede fått resept på medisiner jeg skal gå på de tre første dagene etter cellegiftdagen. Jeg har fått beskjed om å ta det helt med ro de tre første dagene. Det kommer til å gå fint hvis jeg gjør det, fortalte de meg.

Til tross for kvalmestillende kom kvalmen. Ole Jacob har fått handleliste og kjører ut i natten. Cola, Cream crackers, gulost og loff. Og ikke glem gulerøtter! Boblevann uten smakstilsetninger.. Bøtta står i nærheten, men kaster i grunnen ikke opp…

Fredagen den første uken ble en helt annen enn det jeg trodde den skulle bli. Hjerte/lunge-smerter førte til ambulansetur via Bærum sykehus til Diakonhjemmet sykehus. Strålesmerter ut i venstre arm og opp i halsen. Det som føltes som hjerteinfarkt/krampe men det synes ikke på verken EKG eller blodprøver. Fredagskvelden tilbringes i sykeseng fra akutten på Bærum sykehus!

Etter fem dager med mange forskjellige hjerte- og lungeundersøkelser avsluttet de med angiografi som viste små avleiringer noen få steder kransarteriene. Det kan hende at en slik har løsnet som ga meg et anginalignende anfall fredag. Nå settes jeg på forebyggende medisiner mot anginaanfall og kolesterolsenkende medisin!

14787679_10153799379692391_1607598530_o

Første uken etter hver cellegiftkur er verst. Da er jeg kvalm og uvel, energien er under pari, og hver ting jeg orker å gjøre er en seier. Ta ut av oppvaskmaskinen, betale regninger, rydde litt osv. Etter en uke forsvinner cellegiften ut av kroppen, men bivirkningene sitter likevel i kroppen en ukes tid til. Torsdag/fredag i neste uke, da satser jeg på at jeg er like sprek som for tre uker siden!

Men den tredje uken forsvinner immunforsvaret, så jeg må være forsiktig med smitte, som feks å gi klemmer. Jeg vasker og spriter hender mange ganger om dagen, da er det viktig med en god håndkrem!

26 januar

To uker etter første dose cellegift er det stadig små tegn på at kuren jobber med kroppen min. Kammen er full av hår, og drar jeg fingrene gjennom håret følger det hår med. Jeg synes håret ser tynnere ut. Ole Jacob sier det ikke synes, men jeg tenker på om jeg skal ta kort prosess snart med å klippe og barbere det av med det samme!

Min datter Inger Therese var søt og insisterte på å følge meg da jeg hadde bestemt meg for å dra til frisør og parykkmaker på Ruhrs salong på Frogner. Jeg var jeg veldig takknemlig for følget. Jeg var ikke like høy i hatten som jeg trodde jeg var da frisøren sto med barbermaskinen og spurte om jeg var klar.. ”Jo! Jeg er klar!” Det får stå til! Datteren min var veldig god å ha som rådgiver på valg av parykk, og hun og frisøren påsto til og med at jeg hadde en pen skalle!

Nå jobber jeg med å godta denne runde ballen som er på toppen av kroppen min.. Forskjellige luer prøves ut mens parykken er pent hengt opp på stativet sitt. Jeg strikker luer. Mange luer! Tenker at “hjemme” bruker jeg luer, men når jeg skal ut og møte folk skal parykken brukes.
Når jeg blir kjent med meg selv igjen med luer kommer jeg til å vise meg fram til resten av verden.. Det ER en stor overgang å være skallet!

14787531_10153799349752391_1988811677_o

2. Februar

Jeg har nå kommet til slutten på tredje uke etter første cellegift-kur. Jeg hadde håpet at jeg skulle bli i bedre og bedre form ettersom det er så lenge siden jeg fikk kuren. Likevel er jeg sliten, med hodepine og lite overskudd. Det er vel fordi jeg gjorde litt mer enn vanlig i går med tur innom jobb og på en undersøkelse på Ullevål.  Jeg synes har blitt som en gammel dame som ikke orker mer enn et par ting per dag, og hvis jeg gjør mer må jeg hvile dagen etterpå!

Jeg har avtale om at jeg skal trene jevnlig for å holde formen ved like, slik at ikke sofaen skal tappe meg for krefter. Det er noe som heter fatigue som jeg ikke har lyst til å få, og når legen sier at jeg kan forebygge det med å trene. Da gjør selvfølgelig denne damen det selv om jeg enkelte dager ikke orker mer enn å gå opp og ned trappen.. Jeg er med på organisert trening i regi av Ullevål sykehus (Ebba 2 forskningsprosjekt) og fysioterapeut. En gjeng med brystkreftbehandlete damer går stavgang rundt Semsvannet i Asker to formiddager i uken.

14808773_1015-red

5. Februar

Cellegiftdose nummer to. Ny lege igjen, men hun var flink til å oppsummere hva jeg har vært gjennom de to siste månedene. Fordi jeg hadde så sterk reaksjon på cellegiften med en mulig reaksjon på Epirubicin ( den røde infusjonsposen) som jeg hadde fått en nesten dobbelt dose av sist, ble den redusert med håp om jeg ikke skal ha så sterke bivirkninger. Og så fikk jeg med meg ennå en resept som skulle få flere bivirkninger.

 

Før cellegiften fikk jeg også til et besøk til Pusterommet i fjerde etasje på Kreftsenteret. Der møtte jeg en likeperson fra Kreftforeningen som jeg snakket lenge med. Om kvalmen min og hvor vanskelig det er å spise disse ukene. Spesielt greier jeg ikke kjøtt, stekt mat og sterke lukter. Forslaget hennes var at jeg skulle spise det jeg orker, mens jeg kan ikke forvente at Ole Jacob skal spise som meg i tre måneder.
Det var litt vanskeligere å finne blodårene mine for å sette inn venflonen, men dyktige sykepleiere får det til slutt til. Jeg hører første gang om VAP, en ventil som opereres inni en hovedpulsåre på overkant av puppen på høyre side for å lette innsetting av cellegift. Det kan være aktuelt for meg.
Turen har igjen gått ut til Asker, til Ole J for de to første ukene når jeg er så dårlig for ikke å være alene. Så får jeg håpe at jeg igjen orker litt ekstra den siste uken. Kanskje går det også bedre enn de tre forrige ukene. Camilla, en kollega som også har hatt brystkreft kom kort innom med en haug med hodeplagg til meg. Så flotte luer og skaut, nå trenger jeg ikke kjøpe en eneste en!
Men .. på ettermiddagen i dag .. falt jeg sammen som en pottitsekk som er halvfull.. eller nesten tom .. poff! Sovnet som en dupp, og måtte bare evakuere ut av stue. Sov et par timer, fikk i meg prednisolon-pillen, så fikk jeg heldigvis med meg Gullrekka på NRK sammen med min alternative middag med kyllingsalat.

14808690_10153799370527391_230145750_o5. Mars

Tredje dose med cellegift. De måtte bytte veneflon i løpet av dagen da det ble vondt i underarmen og den ene blodåren ble tydeligere og hardere. Legen kalte det tromboflebitt og jeg lovet å passe på at området rundt ikke skal bli mer hovent/rødt. Da må jeg tilbake til sykehuset.

Da dagavdelingen i fjerde etasje ble stengt ble jeg fulgt ned til tredje etasje der det er døgnpost. Der fikk jeg middag og jeg ble sittende på dagligstuen til 19:30. En siste prat med legen før jeg fikk lov til å dra hjem med nytt telefonnummer på mobilen. Denne gang til døgnavdelingen i tredje, det blir mitt nye “hotline” i tilfelle uventede eller forverring av armen.

En uke og en dag er veldig kjip, da orker jeg ikke lukten av noe i det hele tatt, og jeg spiser minimalt. Ingen ting smaker godt, og jeg spiser bittelitt før det bare byr meg i mot.

Men heldigvis snur det på den 9. dagen. Denne gangen. Håper det blir slik de to neste dagene.

Strever med å finne kilder til energi for å orke noe i det hele tatt. Bare å sitte ved PC eller sitte i sofa er slitsomt, liksom… Å ligge horisontalt er også ubehagelig når jeg er kvalm.
Legen sier vi ofte tar for lite kvalmestillende, men bivirkningene av dem er jo også mye ubehag. Dagene går til å finne en slags balanse mellom aktivitet og hvile, drikke og takle lukter..

Broren min ringte og lurte på hvordan jeg hadde det. Jeg svarte “jeg føler jeg svømmer motstrøms og kommer meg ikke av flekken”. Sånn er det å gå på cellegift. Jeg prøver hver dag å gjøre litt husarbeid, og minst en ting som gjør meg glad og gir meg energi!

14. mars

I dag fikk jeg siste dose med første type cellegift! Like før påske. Slik fikk jeg en pause slik at påsken ble ganske god. En uke og litt over et døgn etter infusjonen av siste EC-kur begynner jeg å kjenne meg selv igjen. I dag stupte jeg ned i fryseren og fant frosne reker, så det har vi hatt til forrett i dag før det ble danske hakkebøf til middag. Matlysten er på vei tilbake!

Jeg har hatt en ny lang dag på Ullevål sykehus. Blodprøvene mine var fine, men sykepleieren måtte sjekke et par ekstra ting før første medisin kunne gis.

7. april

Jeg har fått min første Herceptindose. Det er også en medisin som skal forebygge tilbakefall og ny østrogenpositiv kreft. Denne sprøyten som settes i låret skal settes hver tredje uke i et år. Etter den sprøyten måtte jeg observeres på sykehuset i seks timer for å se at jeg ikke fikk noen allergiske reaksjoner. Det var hovedgrunnen til at dagen ble så lang.

12. April

Dagene etter Taxol og Herceptin har gått rimelig greit. Det er helt andre bivirkninger nå, heldigvis er matlysten min tilbake.

Det stikker litt i fingre og tær, og leppene mine har hovnet opp. Jeg har fått beskjed om å passe på negler og neglebånd så ny neglelakk og olje til å smøre på neglebånd er kjøpt inn.. Alt dette føler jeg at jeg har kontroll på.

På fredag fikk jeg tatt en Muga-scan av hjertet mitt på Ullevål. Herceptin kan påvirke hjertefunksjonen, derfor skal de ta en nå og en senere for å se på hvordan deg går med det lille hjertet mitt.. Foreløpig ser det ut som om det har det helt greit.

 I morgen følger Ole Jacob meg til Ullevål for innlegging av VAP. Det blir vanskeligere og vanskeligere å legge inn intravenøs i armene/hendene mine så nå er det bestemt at jeg skal få den. Da kan jeg ikke kjøre bil, da er det godt med sjåfør.

Tirsdag er det ny dose med Taxol. Så håper jeg at jeg holder meg borte fra sykehus resten av den uka..

14786916_vap

25. April

Endelig merker jeg at jeg fysisk har blitt sterkere. På tur med datteren min i går kjente jeg at motbakkene var blitt lettere å gå. Det er nok både det at jeg er over på nye medisiner, og at jeg greier å følge med på treningene med de brystkreftopererte i Asker.

Denne uken er spesiell, fordi jeg skal registrere all aktivitet og inntak av mat/drikke i forbindelse med at jeg er med på EBBA 2-prosjektet på Ullevål sykehus. Jeg går med skritt-teller alle våkne timer, og jeg skriver side opp og ned i et skjema pr dag for inntak av næring. Jeg blir selvfølgelig mer bevisst på hva jeg spiser, og det er bare bra!
Neste uke skal skjemaer leveres, da skal jeg også møte lege for å få oppdatering på status Astrid.
Å følge opp alt i forbindelse med kreftbehandingen er bortimot en fulltids jobb enkelte uker, nesten hver eneste dag er det avtaler. Gammeldags dagbok duger best, det er viktig å få alt ned på papir så ikke avtaler blir dobbelte.
Innimellom får jeg også tid til å nyte våren som eksploderer nå! Det var flott å gå en sakte tur i Botanisk hage denne uken og se vårblomstene skyte ut!

30. april

 Så kom smellen i dag, etter tre dager med ganske høy aktivitet. Behandling på mandag, CT lunger på tirsdag og tredemølle-testing på onsdag. På Ullevål sykehus alle tre dager. I tillegg ble det fastlegebesøk, apotek-tur og tur innom arbeidsplassen min i går. Så mye har jeg ikke gjort på samme dag på veldig lenge!
Til sammenligning til en vanlig arbeidsdag er dette jo ingen ting, men dette førte til at jeg satt ganske så sliten i sofaen. I dag våkner jeg og kjenner at jeg er sliten fortsatt. Kroppen lystrer på en måte ikke, bena er tunge og kroppen er treg. Hodet er tungt og det ligner vel en hodepine, det ble ingen EBBA-trening.
Blodprøven som viser blodstatus som blodprosent og hvite blodlegemer og så videre er lave, men fremdeles høye nok til å fortsette med behandling hver uke. Jeg merker at blodprosenten min er lav med at jeg orker lite. Jeg er sliten, men jeg greier ikke hvile meg til overskudd!

Jeg fikk også beskjed om at de hadde sett en skygge på lungene mine da de opererte inn VAP-en. Hva skyggen er vet de ikke ennå ikke, men den skal følges opp med ny røntgen/ct av lungene. Skygge? Har jeg spredning? Jeg tenker at det kan være grunnen til den dårlige kondisen min. Dette gjør meg urolig og tar ennå mer av nattesøvnen min!

5. mai

 I dag fikk jeg femte Taxol-dose på Ullevål.

Turen går fra Asker om morgenen. For å komme tidlig nok og ikke sitte fast i trafikken vurderte jeg å ta lokaltoget. Det gjorde jeg en av de tre gangene jeg var inn til Ullevål sykehus i forrige uke. Det gikk fint ved å ta det fra Høn stasjon og gå av på Skøyen. Så tar jeg 20-bussen til Ullevål over Majorstuen. Det tok ca 45 minutter. Usj, værmeldingen varslet regn, og det fristet ikke å vente på tog og buss i regnværet, så jeg endte opp med å ta egen bil i stedet. Jeg startet 7:20 og var på Ullevål etter en time. Det kan være mer og mindre trafikk avhengig av når jeg reiser.. I god margin til oppmøtetid blir det mye venting på sykehuset, men det er bedre enn å sitte i kø! Bare reisen fram og tilbake tar mye av den porsjonen jeg har av energi!

Det viser seg nå at blodprøvene mine er i absolutt nedre grense for at det er forsvarlig å gi cellegift. Jeg fortalte også om hvordan jeg hadde hatt det forrige uke. Jeg spurte også om svar på CT-lunge forrige uke, så jeg fikk møte “cyto-legen” som jeg forsto er en form for vaktlege.

Hun kunne fortelle at CT-en var fin, det er heldigvis ikke var noen tegn på skyggen de tidligere hadde sett på lungene mine. Det var en lettelse!

Symptomene jeg har på at “luften har gått ut av meg” og at jeg generelt har mindre pust osv fortalte hun er generelle bivirkninger av Taxol-en som mest sannsynlig vil øke etterhvert som jeg får flere doser av kuren. Dette er dårlige nyheter!

Hun ga meg også valget om jeg ville hoppe over denne behandlingen, evt avbryte hele kuren. Da vil jeg ikke få en optimal behandling, så de vil heller ikke anbefale dette. Det kan også hende at symptomene jeg har er en blanding av en vårkjølelse og/eller pollenallergi.. da har man jo også mye av de samme plagene.. jeg tar allergipiller, men jeg synes ikke det hjelper!

Taxoldosen ble satt, og vel hjemme i Asker kjenner jeg meg lett svimmel og slapp. Det blir spennende å se hvordan morgendagen blir. Jeg planlegger EBBA-trening med brystkreftdamene i morgen formiddag..

14813120_pa%cc%8a-tur

12. mai.

Nå er jeg over halvveis i Taxol-kuren

som jeg blir forhåpentligvis ferdig med rundt StHans-tider.  Kortisonen som jeg får som premedikasjon ble trappet ned til det halve i går. vanligvis får man ikke den i siste del av denne kuren. Så neste mandag blir det uten kortison. Denne medisinen gir meg en boost de første dagene etter kurdagen, så i dag kjenner jeg på at det ikke er fullt så mye fart i meg.
Jeg har sikkert lest for mye om bivirkninger på Taxol, og de sykepleierne jeg har snakket med at det er viktig kun å kjenne på hva jeg selv kjenner. Likevel.. følelsesløshet i tær og fingre slår til. Ellers er det smerter i ledd og muskler som forebygges best med passe porsjon bevegelse.
Magesyren melder om at medisinen virker, så nå går jeg på Somac. Så får jeg se om det hjelper på utvalget av mat jeg kan spise.. Ole Jacob klager over at jeg ikke vil spise den krydrede maten han lager. Jeg sier at han får krydre sin tallerken og være litt mer forsiktig med krydder i grytene!

19. mai

I går fikk jeg Taxol-kur nr 7, og jeg er langt over halvveis i denne kuren. Nedtellingen er viktig!

Jeg møtte også legen min som heter dr Thune. Hun tok et blikk på meg og sa at jeg har vann i kroppen. Det er Taxolen som gir den bivirkningen. Heldigvis fant vi ut at det ikke var mer enn ca to liter for mye. Det forsvinner når jeg er ferdig med Taxol-kuren.

26. mai

Jeg har ikke visst hvor mange doser strålebehandling etter at jeg er ferdig med cellegiften. I går spurte jeg, og fikk den dårlige nyheten om at jeg skal 25 doser, det betyr at jeg skal ha behandling gjennom hele juli også. Så da blir det ikke lange turer i sommer, akkurat!

06.07 skal jeg til ny undersøkelse av hjertet mitt for å sjekke at det fungerer som det skal. Medisinene jeg får nå kan gi den dumme bivirkningen at jeg får nedsatt hjertefunksjon. Tanken på det er litt skremmende, men trøsten er at bivirkningen går tilbake etter hvert.

Jeg har også kjent på de siste gangene jeg har reist til Ullevål at det er slitsomt å kjøre bil, så i morgen skal jeg for første gang få Pasient-transport fram og tilbake. Det skal bli godt å lene seg tilbake og la drosjesjåføren bakse seg gjennom morgentrafikken.

1.juni

Jeg skal jeg ha Taxol-kur nummer ni, og det nærmer seg en avslutning på cellegift-kurene! Flagget skal til topps når siste dose er inntatt 22. juni! Hurra!
Jeg har den siste uken eller så slitt med hoste og en følelse av at det er “noe” i halsen. Ikke noe feber, men likevel er jeg litt “småurven”. Så da Ole J foreslo at jeg skulle bli med på en båttur takket jeg pent nei takk. Det vil være dumt om jeg får en infeksjon nå. Jeg er ikke noe morsom å leke med for tiden, synes han!

Cellegiftkuren jeg går på nå akkumulerer seg, tror jeg. Den tapper krefter. Men så er det kanskje det den skal også. Fjerne kreft må da tilsi at kreftene forsvinner.. som en lek med det norske språket. Oppvaskmaskinen tømmes nå i to omganger, og andre ting som jeg gjorde lettvint går tyngre.

Nye plager dukker opp som eksem og nummenhet i fotblad og tær, men det skal nok gå tilbake når jeg er ferdig med cellegiftbehandlingen.

7. juni

Nedtellingen går sin gang.. på mandag skal jeg ha Taxol-kur nummer ti, da er det bare to igjen!

Jeg er glad for at Pasienttransport-drosjen kommer og henter meg, jeg hadde ikke orket å kjøre bilen selv gjennom morgentrafikken slik jeg har det nå..
Mindre og mindre mål settes pr dag. Oftere og oftere pauser må til. Trøsten min er at det er en vanlig bivirkning av Taxolen.
Jeg skal møte vakt-legen i morgen, for jeg klaget over så mye sist mandag. Blant annet har jeg fått utslett på hender og kløe i huden. Legen forrige mandag så ikke så mye utslett, men det klør likevel! Fått Phenamin (antihistamin) for å ta kløen, men jeg synes ikke det har hjulpet så mye..

15. juni

Det ble det bestemt at jeg ikke skulle ha flere Taxoldoser i dag! Ti kurer er nok for denne kroppen! Legen trøstet meg også med å si at det kommer til å bli en ny standard på ti på denne kuren. Så herfra gjenstår det at kroppen skal restituere seg mot oppstart med strålebehandling! Hipp hurra! Jeg er ferdig med 5 måneder med cellegiftbehandling!!

14800255_10153799358302391_185009070_o

 22. juni

I dag ble jeg ringt til fra Ullevål sykehus. I morgen skal jeg til CTscan og oppmåling som må til før oppstart med strålebehandling. Så er jeg i gang med behandling igjen!

Trekker pusten før jeg gyver på med siste etappe!  

 Kreftbehandlingen krever sitt med en del bivirkninger, men jeg prøver å holde humøret oppe og sette pris på hver god stund jeg har. Jeg skal bli frisk!

 

Mitt år med brystkreft, del 1.

I dare to reblog a norwegian post.

I anledning av Rosa sløyfe-aksjonen drar jeg fram min krefthistorie. Del 1 er skrevet. Del 2 kan bli offentliggjort når-som-helst. Følg med!

astridhoff.no

Innkallingene til mammografi har kommet regelmessig annethvert år de siste åtte årene. Jeg var blitt plukket ut til å være en del av Mammografiprogrammet i Norge. Å bli innkalt er greit, men det er ikke alle de gangene jeg har fått til å følge opp med å møte opp. I år fikk jeg det til, og det kan jeg i etterkant være veldig takknemlig for.

Jeg fikk nemlig en innkalling til, for som det sto i den; de kunne ikke garantere at jeg var kreftfri. Nederst i brevet sto det av de de innkalte var det et nesten forsvinnende antall som egentlig har kreft, så jeg var optimistisk da jeg møtte opp til min andre mammografi, denne gangen på Ullevål sykehus.

 

De fant en klump i det venstre brystet mitt, og jeg måtte ta vevsprøve med en gang. Om det var kreft kunne de fremdeles ikke si, men jeg…

View original post 1,426 more words

With a camera attached

collage_fotor_skog_1

I can hardly take a hike or a walk outside our home without a camera attached to my right hand. I take pictures of both huge landscapes, shifting clouds and the smallest pinecone or moss..

I love to edit afterwards. I can use unlimited time looking at hundreds of pictures,cropping and changing the bokeh, playing with the best ones until I am content..

So I can promise you that you will see more of my pictures!

Pictures from a small walk in the woods..

This slideshow requires JavaScript.

Both my husband Ole Jacob and I are touched by cancer. I had my turn three years ago, and I am still slow in motions. We are fighting the effects of it and we try to do positive things like walking in the nearby hood or the woods close to us.

This week we went from Solli to Myggheim right outside Asker in Norway. I is not so far from each other, but a long enough walk for us, this day!

 

Fresh, unedited photos from yesterday – seascapes!

We were out in our small boat yesterday. It is starting to get cold in Norway now, the first frost night has been registered and we are wondering when we have to take the boat up and prepare it for winter..

This is a small island in the Oslofjord, just outside Asker. It is partly a protected area and an island for small cottages.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Some people have done a huge job!
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
A beautiful property. Is this the main farm on the island? It might be!
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Looking over to Spira, a popular bathing spot in the summer.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Is this a windmill without its essentials?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
wow! A huge stone!