Jeg sier til alle; Vær positiv! Men..

greier jeg å være det selv alltid, egentlig? 😯

Satt akkurat ved middagsbordet sammen med eldstejenta mi som sier “jeg har bestemt meg for å skaffe meg hund!”

Hun ser med forventning mot meg og ser etter min reaksjon.. Ja, hun har all grunn til å se etter min reaksjon for hun vet like godt som meg at hun trenger avlastning hvis hun skaffer seg hund. Datteren min er myndig og har flyttet hjemmefra for lenge siden så hun trenger ikke spørre meg om dette. Så – det er bare å kjøpe seg hund!

Men.. min betenkning er, som jeg også formidler til henne; Du vet like godt som meg at det er et stort ansvar å ha hund. 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, 12 måneder i året har du hund. Javisst er det mange som vil passe på hund, og ja, da er det mest nærliggende er å spørre sin egen familie om å stille opp..

Jeg virkelig elsker hunder. Møter jeg noen langsmed veien hilser jeg alltid hvis hunden vil hilse på meg. Jeg har hundetekke, vil jeg påstå, jeg får kontakt og leker med dem så gjerne. Men – å ha ansvar for en hund (eller hvilket som helst dyr) det er jeg så veldig ferdig med. Jeg har hatt ansvar for dyr av mange slag, og mange av dem var hunder i alle år mens jeg har vært småbarns- og ungdoms-mamma. Kostnadene, ikke minst, men det er ikke det som er tema her. Å passe på, ta ansvar, passe på å lufte, gå tur, se til at hunden blir oppdratt og at den er frisk. Jeg har gjort det nok. Det er derfor det er så vanskelig å vise entusiasme når min datter kommer og forteller at hun vil ha hund!

“Jeg ender vel opp med ikke å kjøpe hund.. ” sier hun når hun går. “Du er en ekspert på å være negativ!”

Takk skal du ha! Og jeg som trodde jeg var så positiv! 😛