Våkner opp etter tredje operasjon denne høsten!

Siste innlegget mitt her handlet om at jeg gruet meg til kreftoperasjonen og forberedelsene før den. Det har skjedd masse siden det, og det vet jo de som følger meg på Facebook. 

Ståltråden gikk greit. Det var vondt å få den inn, men etter et par timer var jeg god nok til å gå på tur! Tok bilder med lommekamera og koste meg med høstfarger i nabolaget.

Operasjonen gikk fint. Sykepleierne på Ullevål sukehus er helt topp, og legene er ikke så verst de heller.. Følte meg trygg og i varetatt da jeg ble operert, og hadde en fin oppvåkning etterpå. MEN.. jeg blødde inne i puppen, og den ble stor og hard og vond. Og det gjorde vondt under armhulen der vaktpostlymfeknuten som de fjernet. Jeg hadde blødd etter biopsien også, så jeg var forsåvidt vant til å ha stor, hard, blå pupp. Brystet ble pakket inn i tykk bandasje i tillegg til at jeg gikk sammenhengende med BH for å holde puppen i ro. Det for å forebygge ennå mer vondt..

Ventetid for å få svar på mikroskopien etter operasjonen var lang. Fire uker! Da skulle jeg få greie på hvilken type kreft jeg har, og om jeg måtte reoperere for å fjerne mer vev hvis ikke  snittflaten var “ren”.

Det var dårlige nyheter da jeg kom på kontroll. De hadde ikke operert ut nok, så ny operasjonsdato ble satt til 11.11. I går. I tillegg fikk jeg beskjed om jeg vil få full pott når det gjelder behandling. Cellegift, strålebehandling og antiøstrogenpiller i 5 år. Masse tanker går rundt i hodet mitt. “Alle” vet jo bivirkningene til cellegift. Kvalme, slapphet, håravfall.. dessuten er jeg jo sykepleier og vet ennå litt mer.. Ennå mer å tenke på, får beskjed av lege, sykepleier og andre kvinnelige venner at cellegiften har blitt bedre og de gir mindre doser. Det betyr mindre bivirkninger. Håper vi!

I mellomtiden har jeg vært ennå en gang vært på operasjonsbordet. Ankelen har plaget meg etter bruddet og operasjonen i februar 2013. Nå hadde jeg fått innkalling til å få fjernet noe av metallet som ligger på yttersiden av ankelen. Det ble gjort i midten av oktober. Dessverre fikk jeg infeksjon i såret, som medførte sårbehandling med antibiotikasalve og antibiotikakur. Sårstell tar jeg selv. Midt oppi infeksjonen hovner selvfølgelig også ankelen og foten opp. Selvfølgelig kan hevelsen henge sammen med såret, men det kan også bety venesvikt slik at jeg må fortsette med støttestrømpe på ubestemt tid.

Tre operasjoner. Nå er det over. Nå er det ventetid igjen. Er snittflaten ren denne gangen, når jeg kommer til kontroll 7.12? Jeg håper virkelig jeg slipper ennå en operasjon før cellegiftbehandlingen skal begynne en gang i desember eller januar. Cellegift skal gis på Radiumhospitalet, med nye leger og sykepleiere…

Sånn går dagene her! 

fotomesse-roser-037w