Et typisk døgn i Astrids liv

Livet har aldri blitt det samme etter at jeg avsluttet brystkreftbehandlingen i 2015.
Jeg har måttet tilpasse aktivitet og hva jeg orker og gjør. Smertestillende piller flere ganger om dagen, og antihormompillen har kommet for å bli?

Morgen

Jeg våkner ved at Ole Jacob prøver å snike seg ut av sengen og soverommet. Han vet at jeg trenger mer søvn enn han. I hvert fall kan det sies at jeg sover på et annet tidspunkt enn ham. Dette skal jeg komme tilbake til senere.

Jeg våkner, kjenner at kroppen er stiv i muskler og ledd. Tærne verker, føttene er vonde, dovne og til dels døde. Jeg vrir meg om og setter meg sakte opp på sengekanten. Nedre del av ryggen krangler, hoftene er stive. Jeg reiser meg opp med støtte, «heisann, knær, nå må dere jobbe!» Jeg strekker meg ut og begynner å stabbe meg mot toalettet. Jeg støtter meg der jeg kan, jeg er ustø! Jeg føler meg som en steinstøtte eller en robot, som ikke har til hensikt å gå. Etter toalettbesøket fyller jeg et lite glass vann og jeg går litt bedre tilbake til sengen. 2 paracet (1 gram), 1 kapsel Lyrica 75 mg og en Arcoxia 90 mg svelges. Opp i sengen igjen. Nå legger jeg meg og begynner å tøye og strekke armer, fingre og hender for å få kroppen min i gang. Hofter, knær, tær bøyer og strekker seg også. Etter 20-30 minutter starter jeg dagen med morgenstell og påkledning. Klokken har fort blitt 10:30- 11:00 før jeg er ferdig. Frokost spises ofte alene. Ole Jacob er ute av døren på strålebehandling og snart hjemme igjen.

Formiddag:

Jeg må planlegge dagen, jeg orker ikke så mange ting pr dag, og har jeg vært ute kvelden før er jeg ofte sliten og lufta har gått ut av meg. Har jeg overskudd gjør jeg litt husarbeid. Jeg orker ikke så mye av gangen før jeg må sette meg ned å puste. 20-30 minutter, så er jeg i gang igjen. «Støvsuge annenetasje» er en dag, «støvsuge stue» er en annen dag.  «Tøyvask med rydding av tørt tøy» er en tredje dag.

Andre dager griper jeg handlelisten og drar ut og handler. «Å handle» er en annen aktivitet som er nok for en formiddag.

På fredagene drar jeg til Drammen for å være med på Kreftforeningens samarbeidsprosjekt med Attic. Yogatimen er hellig. Den prioriteres!

Middag planlegges helst om morgenen, slik at det kan planlegges og at det ikke blir for mye samtidig på kjøkkenet. Skal jeg opp og ned trapper tenker jeg alltid på om jeg skal ta med meg noe på veien, slik at jeg slipper å gå den om igjen..

Middagstider

Jeg er glad for at jeg ikke er alene om matlagingen, Ole Jacob har sine økter på kjøkkenet. De som kommer til måltidet, skal rydde kjøkkenet etterpå, er stort sett regelen her i huset.

Jeg har en god krok i sofaen som jeg hviler godt i, men jeg passer på å komme meg ut av den med jevne mellomrom. Sitter jeg for lenge stivner kroppen. Jeg går som en gammel kjerring når jeg reiser meg opp. Jeg må strekke meg ut og tøye for å få til bevegeligheten igjen.

Ettermiddag

På torsdagene er jeg med på trening i behandlingsbassseng med Brystkreftforeningen i Asker og Bærum. Det er nytt for denne sesongen, og det kjennes riktig og deilig ut!

Jeg er glad i å strikke og jobbe med pc så jeg bytter på med aktivitetene i sofaen, kombinert med at det er mange flotte programmer på TV. Jeg unngår så godt jeg kan voldelige og grusomme programmer, de har jeg funnet ut tar nattesøvnen min.

Kveld

Etter at jeg flyttet til Asker har jeg tenkt på hva jeg vil engasjere meg i. Av nye bekjentskaper skapes nye venner! Nå er jeg med i Holmen Voksenkor, i Holmen kirke, Sanitetskvinnene på Holmen, og jeg har blitt en Rebeccasøster som er en del av Odd Fellow- ordenen. Det fyller kveldene nok for meg. Når jeg skal til de forskjellige stedene må jeg kle meg litt penere og planlegge å rekke klokkeslettene. Bare det er en jobb for meg. Jeg kjenner på at planlegging er slitsomt og krever mye mer av meg enn det gjorde før.

Hjemmekveldene er mest preget av stueaktiviteten TV-titting. Jeg kombinerer det med håndarbeid og PC-titting.

Føtter

Så lenge føtter og ben er i gang i et passe tempo, og at jeg ikke går alt for langt, tenker jeg ikke på ubehaget i bena mine. Ubehaget er der egentlig hele tiden. Nummenheten under fotsålene og alle tærne gjør at alle sko er vonde. Sokkene ligger aldri riktig, det kjennes som om det er store folder under føttene, men når jeg sjekker er det ikke det. Jeg går i Ecco joggesko som jeg har funnet ut er snillest mot føttene. Jeg går i sorte damesko fra Spania når jeg skal pynte meg. Det er så vidt en hæl på dem. Det er sånne som de gamle damene i Spania går rundt med. Lekkert. Høye hæler er historie!

Temperatur-reguleringen i føttene og hendene er helt på styr. Plutselig brenner de, og da må de luftes. Det spiller ingen rolle om det er varmt eller kaldt i rommet, eller om føtter eller hender er kalde eller varme. Det er vanskelig å kjenne forskjellen. Lyrica er svaret. 75 mg på kveldstid i 19:00-tiden!

Leggetid

2 Paracet (1 g), 2 Lyrica (150 mg) og en Magnesiumtablett. Tas 20-30 minutter før jeg legger meg. Jeg vet at jeg trenger smertestillende, for med en gang jeg legger meg flatt kommer det vondter. Ikke bare i føttene, men i de fleste leddene i understellet mitt. Ankler, knær og hofter. Jeg har alltid en stor pute mellom eller under knærne. Dyna må ligge riktig, ikke oppå føttene, de koker på denne tiden av kvelden/natten. Mellom når jeg ligger på siden, under når jeg ligger på ryggen. Jeg prøver å gjennomføre yoganidra (en type avslapningsøvelse som jeg har lært) når jeg skal sove. En fullstendig avslapping av hele kroppen, la hodet flyte, ingen tanker, bare la søvnen komme..  Jeg slapper av, lukker øynene og prøver å forsvinne til drømmeland.. Ole Jacob har sovnet for lengst, det hører jeg på pusten hans. Ligger og venter på søvnen, men Ole Lukkøye kommer ikke til denne siden av senga!

Nei, sånn kan jeg ikke ligge, det gjør vondt i hoften når jeg ligger på siden, jeg må snu meg igjen. Puten må flyttes på og jeg kaver en del før jeg ligger i ro igjen. Start fra en, slapp av, tøm hodet, lukke øynene, sov!

Sover ikke, dynen ligger feil, høyrefoten må justeres, ankelen er vond. Ny stilling, slapp av.. sove nå..

Sover!! Klokka kan være mellom 02:00 og 03:00 før jeg sovner, vanligvis. Da begynner jeg å legge meg ved 23:30-tiden.

Femte etappe av min brystkreftbehandling

Dobbelt opp

 

Jeg må litt tilbake før jeg fortsetter. I mai giftet vi oss. Samme måned ble han innkalt til sykehuset fordi han hadde noen blodverdier som ikke var riktige. En måned etterpå fikk han beskjed om at han har kreft.

Etter mer utredning blir det satt opp dato til operasjon, dermed blir sommeren helt annerledes enn det vi hadde trodd. Vi trodde at vi nå skulle ta et skritt lengre bort fra kreftforløpet mitt, og at livene våre skulle normalisere seg. Istedenfor ble det en sommer med venting og gruing mot ennå et nytt kreftpakkeforløp.

Jeg må innrømme at denne nyheten påvirket meg. Jeg synes jeg hadde kommet litt i gang nå, synes jeg. Nå var det to skritt tilbake. Omtrent tilbake til start!

På sensommeren ble han operert, samtidig ble jeg innkalt til ettårskontroll etter min brystkreft. Først var det mammografi der jeg hver gang blir også undersøkt med ultralyd fordi jeg har så mye arrvev. De finner ikke noe nytt, men det sliter på at det tar så lang tid før de kan si det.

ulleva%cc%8al-sykehus

Blodprøver må til før kontrolltime med onkolog. Hun fortalte det samme som radiologlegen sa; ingen nye tegn på kreft! Hipp hurra og hæla i taket! J Likevel har jeg noe å fortelle henne om ettervirkning av cellegiften Taxol og/eller bivirkninger av antihormonpillen. Fordi jeg aldri blir klok på om det er den ene eller den andre grunnen til plagene mine med nevropati, smerter i ledd og muskler og fatiguen, bestemmer hun seg for at jeg skal være to måneder uten antihormonpillen for å se om jeg blir bedre. Hun gir meg også en rekvisisjon på fysioterapi for at jeg skulle komme i gang med trening igjen.

Min ulønnede permisjon fra arbeidsplassen gikk ut i august. Det betyr nytt møte hos dem for å ta opp status på denne arbeidstakeren. Er det NÅ noe arbeidskapasitet i meg? Kan jeg NÅ komme tilbake på jobb og yte litt?

Jeg har gått og tenkt på hva jeg skal si til lederen min og personalsjefen. Jeg har hatt legetime i forkant hvor jeg har diskutert med fastlegen min om hvordan jeg har det. Jeg har igjen snakket om vondter og mangel på søvn. Samtidig justeres smertestillende og det skrives nye resepter. Hun kan ikke bli med på møtet.

nav-bonus-eavisa

Jeg snakker med saksbehandleren min på NAV i forkant av møtet. Hun er forresten ganske vanskelig å få tak i. Vi får jo ikke direktenummer til dem, så det må ringes via sentralt nummer der de lager sak for hver gang vi ringer. Beskjed blir gitt og jeg skal ringes tilbake til. En annen måte er å skrive melding på ”min side” på nav.no. Der kan det samme skrives, og man kan bli ringt opp igjen til. Det tar uansett omtrent en uke før jeg snakker med riktig person.

Hun lytter til hva jeg har å fortelle, og hun spør også om når jeg tror at jeg kan være arbeidsfør igjen. Jeg gjenforteller det onkologer forteller meg, at jeg må legge til like lang tid som jeg har blitt behandlet, da burde kroppen ha restituert seg igjen. For meg er det godt og vel et og et halvt år ganger to. Tre år etter at jeg fikk diagnosen, da kan jeg vite resultatet av kreftbehandlingen. Først da vet jeg om jeg får til å jobbe igjen! Hun avslutter samtalen med å si at hun utvider arbeidsavklaringspengene mine seks måneder til. Jeg må skrive under på en forlengelse av Aktivitetsplanen og følge opp min del av kontrakten mellom meg og NAV. For meg betyr det å være i aktivitet, gå turer og trene regelmessig. Og følge opp behandlinger og avtaler med sykehus og leger. Og levere meldekort annenhver uke. Ellers kommer det ikke noen penger fra NAV.

Møtet på arbeidsplassen gruet jeg meg til. Jeg kan forstå at de synes det tar lang tid. Vil de presse meg til å begynne nå? Vil de forlange at jeg skal prøve noen arbeidsdager i uken nå? Jeg er ikke høy i hatten da den dagen kom. Jeg hadde heldigvis med meg tillitsvalgt fra forbundet mitt.

Møtet skulle gå mye bedre og lettere enn jeg trodde. Jeg var jo godt forberedt, så da de spurte hvordan jeg har det, kunne jeg fortelle med ganske god tydelighet at jeg fremdeles sliter med hverdagene. Jeg har vondt i hele kroppen fra morgenen av, med stive fingre og følelsesløse føtter. Stabber jeg ut på badet og får tatt morgenpillene mine som er en cocktail av smertestillende. Ikke veldig sterke, men helt nødvendig for at jeg skal komme meg i gang. Jeg orker stort sett ikke mer enn en ting av gangen, så må jeg hvile. Kan ikke ha mer enn en avtale pr dag, da blir jeg veldig sliten neste dag. Jeg har vel egentlig skrevet om det før her. Personalsjefen tok ordet og sa at det høres ikke ut som du har mer ressurser enn at du greier hverdagene dine. Det vil ikke være noen mening i at jeg skal begynne å jobbe ennå. Det var som å få løftet et tonn av skuldrene mine da jeg leverte søknaden om ytterligere seks måneders permisjon. Jeg må tilbake i februar for å ta opp ny status. Det er ennå flere måneder til!

Hjemme tar det uker før kjæresten har tatt seg opp igjen etter hans operasjon. Kontroll hos hans kirurg, der vi får beskjed at det er bare litt spredning, men de mener at alt er operert ut. Likevel må han få strålebehandling. Men først skal det gro mer. 3 måneder minst skal det gå. Vi teller på fingre uker og måneder, og skjønner at det spøker for ferien vår i november! Går det an å sette pause på strålebehandling uten at det går ut over den terapeutiske betydningen av strålene? Nei! Strålebehandling må skje fortløpende! Han får lov å utsette behandlingen så sant blodprøvene ikke endres i de nærmeste ukene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA 

Jeg får ny innkalling til Ullevål Sykehus. Nå er det oppfølging av EBBA 2- studiet. To dager skal jeg til sykehuset. Første gangen er det urin- og blodprøver, samtale med sykepleier og måling av bentetthet (DXA-måling). Andre dagen møter jeg en onkolog. Heldigvis er det en jeg har møtt før og hun kjenner meg, så vi har en god samtale. Jeg forteller at jeg ikke har blitt kvitt plagene mine selv uten antihormonpillen. Hun ber meg begynne med den pillen igjen. Det er viktig, sa hun, den var en viktig forsikring mot tilbakefall eller ny kreft! Hun sier også at jeg kan regne meg som kreftfri nå til jul, snart to år etter oppstart av cellegiften. Hurra!

Så skal jeg på tredemøllen for å analysere hvilken form jeg er i. Oksygenmetning i blod og lungekapasitet. Puls-måling og EEG-overvåking. Så skal jeg puste og pese så godt jeg kan. Så skal jeg gå på tredemølle. Oppoverbakke og tempo til jeg ber om nåde!

Til slutt kommer dommen, om jeg har blitt sprekere eller i dårligere form siden sist!

Og vet du hva? Jeg er sprekere nå enn før jeg ble operert! Gladnyhet, slike samler jeg på!

Jeg synes egentlig ikke det er så mye å skryte av, for jeg var ikke særlig sprek da heller. Et og et halvt år før jeg fikk kreft brakk jeg ankelen stygt og hadde en lang rekonvalesens etter det. Jeg hadde ikke fått opp tempo på bena før nyheten om brystkreft slo ned.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne høsten brukes mye til å være sammen min Ole Jacob. Vi har mange fine turer i nabolaget, vi teller skritt begge to. Små mål settes hver dag. Det ryddes og vi forbereder oss til vinter. Båt skal opp, hagemøbler inn, vinterdekk kommer på bilene våre. Nå kan vinteren bare komme!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi begynner å tenke på ferien. Blodprøvene hans er fine, vi trenger ikke avlyse ferien som ble bestilt allerede i februar. Nå må det søkes NAV om å få lov til å reise ut av landet. I god tid. Så det gjøres også, på skjema på nav.no, med forside. Etter alle kunstens regler. Ferien skal ikke være til hinder for behandling eller avtalte aktiviteter. Det er det ikke. På tro og ære!

 

Mitt år med brystkreft, del 1.

Innkallingene til mammografi har kommet regelmessig annethvert år de siste åtte årene. Jeg var blitt plukket ut til å være en del av Mammografiprogrammet i Norge. Å bli innkalt er greit, men det er ikke alle de gangene jeg har fått til å følge opp med å møte opp. I år fikk jeg det til, og det kan jeg i etterkant være veldig takknemlig for.

Jeg fikk nemlig en innkalling til, for som det sto i den; de kunne ikke garantere at jeg var kreftfri. Nederst i brevet sto det av de de innkalte var det et nesten forsvinnende antall som egentlig har kreft, så jeg var optimistisk da jeg møtte opp til min andre mammografi, denne gangen på Ullevål sykehus.

 

De fant en klump i det venstre brystet mitt, og jeg måtte ta vevsprøve med en gang. Om det var kreft kunne de fremdeles ikke si, men jeg skulle bli innkalt for svar etter et par uker. De dagene var de lengste i mitt liv.. å gå og vente på et svar, som jeg opplevde da som nesten et svar på om jeg skulle dø eller leve, det var vanskelig. Utad gjorde jeg mine til at alt var i orden. Det var nok ikke noe farlig, det var vel bare en melkekjertel som var litt stor?

 

Da jeg så hvor jeg var blitt innkalt, begynte det å gå opp et lys for meg. Jeg skulle inn på Kreftsenteret på Ullevål. Opp i fjerde etasje. Møter hyggelig personale og en sykepleier følger meg til legekontoret. Inn til en søt lege som ser alvorlig på meg og sier uten mange innledende runder ”Prøvene viser at du HAR kreft”. Hun fortsetter med å fortelle at den er ikke stor, men at den er infiltrerende og at den derfor helt sikkert er ondartet. De må operere ut kreftsvulsten, noe vev rundt og vaktpostlymfeknuten. Den lymfeknuten må undersøkes for å finne ut av om det er spredning videre til resten av kroppen.

 

Verden står stille. Jeg blir kald, jeg blir varm, øynene mine blir fylte av tårer, og det første klare tanke jeg har er ”Nei!!”

Hun fortsetter å snakke, og jeg er ikke sikker lenger på om jeg får med meg alt. En tanke slår meg; jeg skulle ikke ha vært her alene! Kjæresten, søsteren min, en av venninnene mine, slik at de kunne høre det samme som meg.

 

Jeg noterer etter beste evne, men hun sier samtidig; alt dette kommer du til å høre gang etter gang, og også få skriftlig. Det skal være en trøst og en forsikring om at jeg skal få alt med meg, samtidig føles det som hun gnir det ennå mer inn, det at jeg har fått kreft.

Raskt sier hun at de har allerede åpning for operasjon om fem dager.

 

Fem dager. Kreft. Det er ikke noe å vente på da, vel? Jeg sier ja, denne prosessen må bare starte så fort som mulig!

 

Dagen før operasjonen skulle jeg få satt en ståltråd gjennom svulsten med hjelp av ultralyd. På den måten skulle være sikre på å finne den under operasjonen. Det høres ubehagelig og vondt ut, men det gikk overraskende bra. Samtidig ble det satt kontrast i lymfesystemet slik at de skulle finne vaktpostlymfeknuten. Den er viktig å undersøke for å se om det er spredning videre til resten av kroppen.

 

Den ettermiddagen gikk jeg tur ved Øvresetertjern ved Frognerseteren og frydet meg over høstfargene.

 

Operasjonsdagen var jeg fastende, for jeg skulle legges i narkose. Som sykepleier kjente jeg rutinene, likevel er det annerledes når en selv er pasient. Sykepleieren intervjuet meg og informerte meg grundig om alt som tenkes kan som kunne påvirke en operasjon. Allergier og om jeg hadde vært på sykehus i utlandet i løpet av det siste året. Dette av hensyn til smitte av MRSA (multiresistente gule stafylokokker). Premedikasjon gis før narkosen for å få meg til å slappe av. Jeg tror jeg nesten sovnet før jeg fikk narkosen, så trygg følte jeg meg.

 

Jeg våkner opp i en stor sal med overvåkning. Alt hadde gått bra, jeg måtte bare være der noen timer for at de skulle se at alt hadde gått bra. Etter hvert løsnes jeg fra intravenøs og får lov til å reise hjem godt pakket inn med kompresjonsbandasjer på to operasjonssår.

 

Tidlig i denne prosessen bestemte jeg meg for å være åpen om at jeg kunne ha kreft. Jeg tenkte da at da vil jeg også være åpen om det på Facebook. Så jevnlig, og hver gang det har skjedd noe spesielt har jeg skrevet oppdateringer. For hver gang får jeg mange hyggelige hilsener og heiarop fra vennene og kontaktene min der. Noen synes jeg var vel åpen og måtte både advare meg mot å være så åpen der, andre ga meg ros for å være åpen. For meg har det bare vært positivt.

 

Tiden med venting etterpå var lang. Jeg skulle få svar på om operasjonen hadde vært vellykket og om jeg hadde fått spredning. Denne perioden på mer enn tre uker var vond med mange tanker.

 

Å gå i spenning og ikke vite førte til at jeg måtte finne en måte å ”temme” tankene mine. Jeg har før jobbet med positive tanker i en annen vanskelig periode i livet mitt, og det var naturlig å ta tak i dette igjen. En setning jeg bruker mye er ”Gårsdagen kan du ikke gjøre noe med, morgendagen kommer når den kommer. Derfor lev i dag.” Litt omskrevet Carpe-Diem- sitat som fungerer veldig godt for meg. Med den tanken i hodet levde jeg i hver dag, fokuserte; hva er viktig. Hvordan skal jeg få denne dagen god for meg og menneskene rundt meg. Jeg hørte på klassisk musikk, så på gamle bilder av barn og barnebarn, var sammen med min mor, datter og barnebarn. De som bor heldigvis like i nærheten av meg. Kjæreste og forlovede bor litt lenger unna, likevel var han veldig mye til stede for meg. Jeg samlet på gode øyeblikk. Jeg strikker mer igjen, ullplagg til barna og barnebarna. Jeg prøvde å være mye ute, gå på turer, har alltid et lite kompakt-kamera med. Bildene på minnebrikken blir min dagbok.

 

Kontrollen på Ullevål ga meg en god nyhet og en litt mindre god. Den gode nyheten er at jeg ikke har spredning til lymfeknutene. Dermed ingen spredning til resten av kroppen. Jippi! J
Den dårlige nyheten er at jeg måtte opereres igjen. De hadde ikke fått ut nok vev til å se en friskt snitt rundt hele. Det betød ny operasjon.

Nå begynner jeg å skjønne at dette blir en lang prosess, for jeg har fått forklart at jeg skal både ha cellegift i flere måneder og også a strålebehandling på slutten.

 

På vinteren har vi vanligvis har en sydentur, og vi spør legen om det er mulig. ”Reis i morgen!” foreslo hun. De skulle reoperere meg om 14 dager.

 

Vi greide å få billetter og hotell på Lanzarote, så på kort varsel pakket vi og reiste. En uke med sol og varme, bort fra sykehus og et forsøk på å ikke tenke så mye på kreften gjorde godt.

 

Den nye operasjonen blir omtrent som den første. Nå kan jeg rutiner, så alt går lettere. Hjem til ny venting. Vevet som er tatt ut skal analyseres igjen med tre ukers ventetid. I denne perioden er jeg på kurs på Ullevål sammen med syv-åtte andre brystkreftdamer. Vi fikk høre om de ulike behandlingene, bivirkninger, proteser og sminkekurs. Om Kreftforeningen og Brystkreftforeningen. Om støttegrupper og turgrupper. Beskjeden var veldig klar; vi er ikke alene, og det finnes mange som står rundt oss og vil hjelpe oss.

Dette kurset fikk dagene til å gå litt fortere fram mot ny kontroll.

 

3.desember var jeg på kontroll igjen. Denne gangen hadde de heller ikke tatt nok. Ny operasjon, og jeg kunne velge; 5. Eller 23 Desember? Nei, ikke operasjon midt oppi jula, jeg sier tusen takk til femte, selv om vi har barnedåp i familien to dager etterpå. Jeg spør legen om hva hun mener om det. Hun mente at jeg skulle kunne greie det, for jeg skulle vel ikke gjøre noe annet enn å være gjest?

 

Tredje operasjon gjennomføres. Nå går det på rutine, men jeg fatter ikke at jeg må fylle ut alle skjemaer på nytt og nytt. Navn, adresse, pårørende, faste medisiner, allergier osv. De har ikke forandret seg siden sist operasjon.

 

Etter hver operasjon har det vært smerter. Jeg har fått et bredt kjentskap til hvordan forskjellige smertestillende virker. Noen gir meg svimmelhet, alle med morfin-innhold som Nobligan og Oxycontin for eksempel. De fleste gir meg treg mage. Paracet fungerer best, og jeg tar den når jeg trenger det aller mest. Ellers lærer jeg meg å leve med smerter.

 

En god natts søvn begynner jeg å etterlyse. Enten sovner jeg ikke, eller så våkner jeg grytidlig. En kombinasjon av tanker som gjøres om til mareritt og smerter gjør meg urolig. Jeg får tilbud om sovetabletter, med beskjed om at de ikke skal tas hver natt. Jeg sover, men jeg føler meg ikke utvilt om morgenen. Merker at denne prosessen sliter på meg psykisk, men jeg fortsetter å tenke på at jeg ikke skal bekymre meg for morgendagen.

 

Noen dager før jul er jeg på kontroll igjen. Denne gangen får jeg endelig den gode beskjeden; denne gangen er det fjernet nok. Jippi! Flott julegave å vite at rett etter jul skal jeg begynne med cellegift!

 

Fortsettelse følger..

 

Våkner opp etter tredje operasjon denne høsten!

Siste innlegget mitt her handlet om at jeg gruet meg til kreftoperasjonen og forberedelsene før den. Det har skjedd masse siden det, og det vet jo de som følger meg på Facebook. 

Ståltråden gikk greit. Det var vondt å få den inn, men etter et par timer var jeg god nok til å gå på tur! Tok bilder med lommekamera og koste meg med høstfarger i nabolaget.

Operasjonen gikk fint. Sykepleierne på Ullevål sukehus er helt topp, og legene er ikke så verst de heller.. Følte meg trygg og i varetatt da jeg ble operert, og hadde en fin oppvåkning etterpå. MEN.. jeg blødde inne i puppen, og den ble stor og hard og vond. Og det gjorde vondt under armhulen der vaktpostlymfeknuten som de fjernet. Jeg hadde blødd etter biopsien også, så jeg var forsåvidt vant til å ha stor, hard, blå pupp. Brystet ble pakket inn i tykk bandasje i tillegg til at jeg gikk sammenhengende med BH for å holde puppen i ro. Det for å forebygge ennå mer vondt..

Ventetid for å få svar på mikroskopien etter operasjonen var lang. Fire uker! Da skulle jeg få greie på hvilken type kreft jeg har, og om jeg måtte reoperere for å fjerne mer vev hvis ikke  snittflaten var “ren”.

Det var dårlige nyheter da jeg kom på kontroll. De hadde ikke operert ut nok, så ny operasjonsdato ble satt til 11.11. I går. I tillegg fikk jeg beskjed om jeg vil få full pott når det gjelder behandling. Cellegift, strålebehandling og antiøstrogenpiller i 5 år. Masse tanker går rundt i hodet mitt. “Alle” vet jo bivirkningene til cellegift. Kvalme, slapphet, håravfall.. dessuten er jeg jo sykepleier og vet ennå litt mer.. Ennå mer å tenke på, får beskjed av lege, sykepleier og andre kvinnelige venner at cellegiften har blitt bedre og de gir mindre doser. Det betyr mindre bivirkninger. Håper vi!

I mellomtiden har jeg vært ennå en gang vært på operasjonsbordet. Ankelen har plaget meg etter bruddet og operasjonen i februar 2013. Nå hadde jeg fått innkalling til å få fjernet noe av metallet som ligger på yttersiden av ankelen. Det ble gjort i midten av oktober. Dessverre fikk jeg infeksjon i såret, som medførte sårbehandling med antibiotikasalve og antibiotikakur. Sårstell tar jeg selv. Midt oppi infeksjonen hovner selvfølgelig også ankelen og foten opp. Selvfølgelig kan hevelsen henge sammen med såret, men det kan også bety venesvikt slik at jeg må fortsette med støttestrømpe på ubestemt tid.

Tre operasjoner. Nå er det over. Nå er det ventetid igjen. Er snittflaten ren denne gangen, når jeg kommer til kontroll 7.12? Jeg håper virkelig jeg slipper ennå en operasjon før cellegiftbehandlingen skal begynne en gang i desember eller januar. Cellegift skal gis på Radiumhospitalet, med nye leger og sykepleiere…

Sånn går dagene her! 

fotomesse-roser-037w

Diagnose brystkreft

Mammografi-Screening i august.

Innkalt til ny mammografi fordi de kunne ikke garantere at jeg ikke hadde noe som ikke skulle være der – i brystene mine.. Så da tenkte jeg at det var fordi brystene mine var så store at de ikke kunne se alt som var inni dem..

Ny time på Ullevål sykehus. Ny mammografi.. “javisst, dette gjorde dere sist også” tenkte jeg. Videre inn til ultralyd. Legen bestemte seg for å ta biopsi med en gang. Da skjønte jeg jo at hun hadde funnet noe..

“Nå er det bra, nå har jeg fått tatt tre prøver av den” sa legen. Det blødde, det rant en liten bekk ned langsmed midjen min.. “Det blør”, sa jeg.. Da ble de obs på det, og legen satte hele knyttneven inn i brystet mitt. “Dette kommer til å gå bra!” sa hun og satte på en litt tykk bandasje.

Ventetid. Legene skulle ha møte om en uke, på en torsdag, jeg skulle få beskjed etter det.

Samme dag som legene hadde hatt møte ringer pasientkoordinator meg og kaller meg inn til møte etter helgen, på tirsdag. Neste dag ringer hun og sier at den timen må flyttes til neste dag. Hun beklager.. Jeg skal jo bare ha en god beskjed om at det ikke er noe farlig, så en dag fra eller til spiller vel ingen rolle, tenker jeg.

Onsdag morgen. Jeg går mot bygningen jeg skal inn i, jeg skal til Kreftsenteret. Rart. Hvorfor skal jeg dit? Det er et helt fremmed ord for meg.

Oppe i 4 etg møter jeg smilende søte pleiere. “Sett deg ned og vent” .. jeg er som vanlig ute i god tid.

En sykepleier kommer og henter meg. Heter hun May Britt, mon tro? Hun følger meg inn til legen.

“Du har en svulst i brystet ditt, og det er kreft.” sier hun tydelig. Ikke til å misforstå.

Sjokk.

Hva, jeg, kreft? Det går da ikke an, vi får ikke kreft i vår familie, maler det inni hodet mitt..

Hun fortsatte å snakke. Fortalte om alle muligheter, for operasjonen som jeg aller først skal ha, og ihvertfall skal jeg strålebehandles og få hormonbehandling i etterkant.. Om mulig ny operasjon hvis de ikke får ut alt i den første operasjonen. Og ja, javisst.. det kan jo hende jeg må ha cellegift også.. Hun ville fortelle meg alt dette nå, men hvis det var noe jeg lurte på eller ikke fikk med meg nå kunne jeg bare ringe..

Hun kunne også gledelig fortelle at de hadde ledig kapasitet allerede i neste uke. Seks dager etter beskjeden om at jeg har kreft skal jeg legges på operasjonsbordet. Brystbevarende operasjon. De skal bare fjerne kreftsvulsten og vaktpostlymfeknuten. Hva de finner i den lymfeknuten skal avgjøre hvordan de neste månedene, det neste året, resten av mitt liv skal bli…

Matt. Er det mulig. Jeg er vel ikke syk. Dette må vel være en feil?

rosa-sløyfe-2

 

Opprydding i tannrekka på gang!

Endelig har jeg tatt tak i noe jeg har hatt dårlig samvittighet for leeenge..

I en periode av livet nå har jeg nedprioritert enkelte ting, sånn som tannlege. Nei, det er ikke helt sant, for har noe vært vondt har jeg oppsøkt tannlege. Men nå har det ikke vært noe vondt, så et par jeksler har brukket og et par plomber har falt ut uten at det har vært vondt.

Så jeg har bare latt være å gjøre noe med det..

Til enkelte av mine nærmestes forferdelse når jeg har kommet til å fortelle det.

Men.. jeg har skjønt at dette går ikke i lengden, spesielt når jeg har mareritt om at flere tenner går i oppløsning.. ugh! :/

Det var en undersøkelse i vinter der det var en sammenligning at prisene hos tannlegene som gjorde meg litt mere interessert, og etter ennå litt mere overtaling har jeg åpnet munnen for en av disse tannlegene som har en snillere pris. Så nå reparerer han tann nr tre, og når den er ferdig med krone på, da kan jeg smile bredt igjen! 😀

Tanken på å bleke samme tannrekke har også dukket opp, men først skal alle tennene bli hele!

Lurer på om det er bare meg som har en viss motvilje med å gå til tannlegen?

I begravelse

Nyheten om at gamlelæreren min var død kom ikke helt som en overraskelse.

Vi hadde en jubileumsfest for noen år siden, og det var han som tok initiativet. Han holdt på å slutte ringen i livet sitt med å ta kontakt med gamle elever. Han var med på å arrangere festen, og han esket å stå på kjøkkenet og lage store porsjoner med god mat.

Festen vår ble så vellykket! Vi fikk kontakt med gamle klassevenner, og bandt bånd for videre kontakt. Jeg var glad for initiativet hans og jeg kjente på at dette gjorde godt for meg. Jeg har før ikke tenkt hvor viktig disse årene på barneskolen var da vi var på vei fra barndomstid til ungdomstid. 🙂

Nyheten om at han var så syk at han kom til å dø kom et par uker før neste beskjed kom: Han døde hjemme, og vi er velkommen til begravelsen. Min venninne fra klassen sendte ut mail til alle, og svarene kom; noen var bortreist, andre kom ikke fra, men noen fikk det også til.

Det er rart hvordan et dødsfall er det som binder oss levende sammen..

Vi møttes ute på kirkebakken. Vi var i underkant av ti stykker. Noen var i selskapet, andre har jeg ikke sett siden vi sluttet på skolen. Klemmer, håndtrykk, et smil.. vi står og småprater, og vi ser andre litt kjente i en anne gruppe lenger bort. Det er klassen før oss som han hadde på samme skole. Ser ikke de mye eldre ut enn oss, da?

Å sitte i kirkebenken å høre om læreren som ikke bare har vært lærer, men smågutt, ektemann, pappa og bestefar gir bilde av ham en større helhet. Hans glede for musikk overrasket meg heller ikke, for både mattetimer, norsktimer og historietimene kunne fylles av blokkfløytespill eller sang.

Sitter og tenker at han har nok vært med på å påvirke meg slik at jeg har blitt til den jeg er i dag. 

Velsignelsen ved å gå til fysioterapeut.

Den beste nyheten i forbindelse med at jeg brakk benet på så alt for mange steder, er at jeg går til fysioterapi i en udefinert tid framover. Ved å brekke benet slik jeg har, får jeg gratis fysioterapi til jeg er frisk nok til å la være å ta imot slik terapi. 🙂

Jeg er langt fra å være frisk nok ennå. Bruddene er ikke grodd. Kirurgen forklarer det med at det ikke er optimale forhold inne i benet mitt med så mye metall som han måtte putte inn i det. Han synes å se callusdannelse rundt bruddene, men det er ikke tilstrekkelig til at jeg får lov til å uten ortose og to krykker. Fremdeles går jeg i paralellgang med krykkene med det vonde benet, hvis du skjønner hva jeg mener..

Ved å gå slik på krykker, og ved at jeg ikke får belaste benet mer enn max 20 kilo, må det bli belastning på andre deler av kroppen min. Venstre hofte, for eksempel, har kranglet i noen uker, for ikke å si  – måneder.. Så etter at fysioterapeuten har massert liv i den brukne foten, gikk han over til å massere hofte og rumpa mi. Neida, ikke rumpa, det høres litt rampete ut. Musklene i setepartiet, kaller vi det heller.. 🙂

I dag var det hendene sin tur. Jeg har hatt så vondt i fingrene fordi jeg går med krykker hele tiden at jeg får krampe i dem. Strikking kommer ikke på tale, sliter nok med å taste noen setninger her nå. I dag fant han triggerpunkter i hendene mine som holdt! Han klemmer til der det gjør vondest, og holder, og holder, helt til smerten slipper. Så greier jeg å holde det ut, og da er det på tide for ham å ta et nytt grep. AU… tåler jeg det, tenker jeg, jo, jeg får holde det ut.. pust inn, pust ut, med vondt skal det vonde fordrives.. og sakte slipper smerten. Ja, det gjør det, og når jeg reiser meg fra behandlingsbenken har han gitt meg juling, men jeg har det faktisk bedre.

“Tusen takk for i dag”, sier jeg, “når skal jeg komme tilbake?” Så får jeg en ny tid, og jeg humper på krykkene ut av kontoret hans og er jublende glad! 🙂

For hver gang jeg er der, hjelper han meg til å holde ut disse ukene. Tusen takk, fysioterapeuten min! 🙂

– var til første time hos fysioterapeut denne uka –

Var spent på hva han ville si når han så fruen med dette benet. Nå har jeg sittet så lenge stille at jeg har vel ikke noe mer muskler i det i det hele tatt…

Fysioterapeuten bruker god tid til meg og ser på benet, leser epikriser og ser på bilder av metallet inne i benet, og sier trøstende at han har god erfaring med ankelbrudd. Noen har kommet seg på ski igjen og har gode nok ben til å gå lange turer… så da er det håp, da! 🙂

Jeg forteller om vondter her og vonder der; jeg har vondt i venstre hofte og høyre skulder. Det henger sammen, forteller han. Jeg vet jo det, belastninger blir det jo når jeg må hinke på krykker! “Jeg skal se på det,” sier han.

Vi snakker om svimmelheten min også, og når jeg kommer inn på at det kanskje er krystallsyken, forteller han at han kjenner til dette godt, og at han vet hva som skal til for å behandle det. 🙂 Så han skal også ta tak i dette og hjelpe meg. “Det blir vel dyrt” sier jeg, men han sier at han vil se på meg som en helhet og se på alt dette som en følge av bruddet. Og det betyr at jeg får gratis fysioterapi etterfølgende operasjonen og bruddet.

Dette er den beste nyheten jeg har fått på lenge. Hurra! 🙂