Fjerde etappe av min brystkreftbehandling

Zometa-, antihormon og Herceptinbehanding, det er nesten en fulltidsjobb å følge opp både behandling videre og prøve å trene meg i form!

2 september 2015

Montebellosenteroppholdet ga meg en god periode der jeg fremdeles fordøyer mange inntrykk. Mange gode foredrag og ganske så intenst med notater blir lest om og om igjen. Etterpå ble notatene arkivert blant alle mine kreftnotater.
Jeg var i mange dager i “kursboblen”. Den er god, da fordøyes opplevelsene og jeg hadde mange gode samtaler med Ole Jacob.
Fine solskinnsdager ga meg energi, og jeg tenkte at nå går det riktig vei. Så snudde været, og energien likeså.. Poff! Der landet jeg, og jeg orker nesten ingen ting! Så kommer hverdagen igjen, og lufta gikk ut av meg!
Sykepengeåret går mot en slutt og jeg blir mildt presset fra arbeidsgiveren min. Er det ikke er litt arbeidskapasitet i meg, da? Jeg skal gå i meg selv og lete etter den de nærmeste dagene. Uansett må det bestemmes om ferieukene skal legges på sykeåret eller om noe av dem kan spares til en ferietur i slutten av oktober eller i november.
Nå innkalles jeg også til nye undersøkelser og årskontroll for kreften, og jeg blir igjen minnet på de tøffe dagene med operasjoner, cellegiftbehandling og strålebehandling.
Men den energien og overskuddet, skulle ikke den komme tilbake? Jeg føler jeg sitter fast i gjørme og kommer ikke videre..

  1. september 2015

I dag har jeg vært for første gang hos ny fastlege på Nesbru legesenter.

Han oppleves som en grundig og dyktig lege; han har lest det meste av journalen min som jeg leverte forrige uke. Han visste om to benbrudd og at jeg hadde en tøff periode med operasjon på Rikshospitalet før jeg fikk mine tre nydelige barn.
Om kreften og all behandling det siste året, snakket om overgang til arbeidsavklaringspenger kombinert med oppstart jobbing, osv.

Han hørte en bilyd på hjertet mitt og mente at det kan være en lekkasje på en hjerteklaff. Om jeg hadde hatt det før? Nei, det har jeg ikke hørt fra noen lege! Dermed er det sendt henvisning til hjertelege på Bærum sykehus. Jeg synes det er rart at ingen har hørt det før, også med tanke på at jeg lå på hjerte- og lunge-avdeling i januar da de lette etter hjerteinfarkt-tegn. Da ble hjertet mitt undersøkt på alle bauger og kanter. Da har det kanskje dukket opp i forbindelse med cellegiftbehandlingen?
Jeg begynner med ny smertestillende for nervesmertene jeg har i føttene om kvelden/natten. Den heter Neurontin. Jeg er spent på om den kan gi meg en bedre nattesøvn..

 

 

8 september

I dag skal jeg til dr Thune, onkologen på Ullevål som har fulgt meg dette året. Hun skal fortelle meg resultatet av CT på lungene mine i forrige uke. Samtidig skal hun vel høre litt om hvordan det går med meg. Hun skal også nå endelig bestemme om jeg skal ha Zometa, en intravenøs medisin som skal gis hver 6. måned i 5 år framover. Den skal være forebyggende på utvikling av benskjørhet og tilbakefall av den kreft-typen jeg har hatt.

Før jeg kunne få en dråpe av den må legene vite at alt er bra med tenner og kjeve, så i går ettermiddag var jeg til tannlegen min og fikk tatt en grundig sjekk med røntgenbilde.
Zometa har, som alle medisiner, bivirkninger. Den skumleste er at den kan ødelegge tannfester og kjeve. Jeg har også hørt om de som får nekrose i kjevebenet som bivirkning av den… kryss fingre for at jeg ikke skal oppleve noe sånt!

Og vet du hva det beste er med å gå til tannlegen? Det er så flott å få pusset og lakket tennene!  Så i dag smiler jeg ekstra bredt!

Senere på dagen:

Svaret på CT lunger var ikke helt bra.. jeg har “noe” der som ikke blir borte. Første gang de så “det” var i mars. Nå er det september.. og det ser ut som det er mer der. Legen sier det der ut som en betennelse og snakker samtidig om at de ikke har funnet kreftceller. Kanskje er det en sjelden bivirkning av cellegiften, lurer hun på. De skal følge meg opp med ny CT thorax i desember..
Jeg er lett deppa nå. Noe på lungene! Skummelt, og kan de egentlig garantere at det ikke er kreft? Om det ikke er spredning, kan det være en ny kreft som har oppstått? Nå skjønner jeg jo hvorfor det har vært så tungt å få i gang denne trege kroppen på treningene..

22 september

Jeg kunne ønske jeg kunne si at jeg er frisk nok til å starte og jobbe snart. Men denne veien min fram mot en frisk Astrid tar lengre tid enn jeg trodde og håpet at det skulle ta.
Sykeåret mitt går ut i dag, i morgen er den første dagen av fire uker ferie som jeg legger på året mitt. Etter det blir det arbeidsavklaringspenger og permisjon inntil jeg er i form til å jobbe igjen.
På torsdag skal jeg ta mammografi igjen, jeg BLE kalt inn igjen! Neste uke skal hjertet mitt undersøkes både med ultralyd (på Bærum sykehus) og Mugascan (på Ullevål sykehus). Ultralyd fordi den nye fastlegen har hørt bilyd på hjertet mitt. Mugascanen gjøres for å passe på hjertet mitt i forbindelse med at Herceptinen jeg får kan svekke det.

Innimellom disse undersøkelsene har jeg begynt på Yoga for Brystkreftdamer i Drammen med støtte fra Kreftforeningen, og jeg fortsetter å trene i Asker. Jeg har nemlig ikke gitt meg på at jeg skal bli sprek!

yoga
24 September

I dag var jeg tilbake til mammografi, for radiologlegen så ikke godt nok forrige gang hva han så, hvis du skjønner..

Jeg ble innkalt også til ultralyd i dag etter at bildene var tatt av venstre puppen. Det er den som har blitt operert.
Han spurte om når jeg var blitt operert, da fortalte jeg at jeg siste gang var blitt operert i desember, og at det var tredje gangen fordi ikke den friske randen var bred nok de to første gangene. De hadde ikke fått fjernet nok DCIS-vev, en celletype som er i et for-stadie før kreft danner seg.

Da gikk det et lys opp for ham: “Å! Har du blitt operert TRE ganger?? DA skjønner jeg at du har så mye arrvev!” Han hadde bare fått beskjed om en operasjon i slutten av september i fjor. Da synes han at jeg hadde veldig mye arrvev/mørkt vev, så han lurte på hva han så. Jeg skjønte også at han var usikker på noe, det gjorde meg også usikker på hva han trodde han så..

Han kunne forsikre meg at brystene mine er kreftfrie pr i dag, det synes er en veldig god nyhet! 

hostfarger-rogn-voksenkollen-060_1024

  1. oktober

Det går opp.. og det går ned..!


Jeg synes jeg har fått til så mye den siste uken med å rydde og vaske meg ut fra det lille huset jeg bodde i hjemme hos moren min. Jeg hadde bodd i et lite sidehus hos henne etter at jeg ble skilt for omtrent 15 år siden. Siste flyttelass gikk på lørdag, det meste var på plass på søndag. Jeg hadde flyttet gradvis inn hos min forlovede hele det siste året, men nå ville mor og min storebror at jeg skulle gjøre meg ferdig med denne prosessen.

Jeg var også med og sang på den første konserten min med det nye koret mitt på søndag.

Men i dag tidlig våknet jeg med vondt absolutt over alt.. off og au!

Smertestillende på sengekanten og sakte start i dag. Kommet meg i gang og ordnet kontorarbeid med telefonsamtaler og NAV-dialog på nettet. Godt det er gjort, og det var nesten en full dags jobb for meg!

 

ebbastudien

2 november

I dag er første året med Ebba2-studien over.

Det første året har inneholdt organisert trening to ganger i uken, samtidig som jeg skulle trene en dag i tillegg. I teorien. Det har vært dager og uker som har vært vanskelige hvor jeg ikke har greid å gjennomføre det. Andre dager har jeg vært avgårde på behandlinger, undersøkelser og legeavtaler. I dag har jeg vært på Ullevål og levert spørreskjemaer og registreringsskjemaer for aktivitet og matinntak for den siste uken. Jeg har gått/løpt på tredemølle, og jeg har fått dommen: Noe bra, og noe ikke fullt så bra: jeg er ikke like sprek som for et år siden, men jeg er sprekere enn for et halvt år siden!

Dette har vært en dag til å se tilbake på et tøft år, samtidig er det en dag som markerer starten på år to. 

Nå er jeg på vei over til en nyorienteringsfase. Jeg håper på en videre formkurve oppover, samtidig med at jeg skjønner at jeg skal slite med en del ettervirkninger med nevropati-, ledd- og muskelsmerter av behandlingen jeg har mottatt.

 

10 november

I dag skal jeg til CT på Ullevål for å undersøke lungene mine igjen. Selv om legen har sagt at det mest sannsynlig er en bagatell det de har sett på bildene før, gruer jeg meg. Hva om det har vokst? Hva om de nå ser at det er kreft? Sånne tanker ligger og lurer under overflaten. Snakkes ikke om, men de er der..
Undersøkelsen er først kl 17:45. Visste du at CT og røntgen på sykehusene har åpent til langt ut over “vanlig stengetid” for å ta unna for presset på disse spesialmaskinene? Det synes jeg er flott!

ulleva%cc%8al-sykehus
16 desember

Svar på CT har jeg endelig fått. Det har vært spekulasjoner på at det var stråleskader fra jeg ble bestrålt i sommer, men skyggen ble jo allerede funnet i april i år. Det var lenge før jeg fikk strålebehandlingen! Nå sier de eldre, vise legene at taxol-kuren kan ha gitt meg disse vevsforandringene som en sjelden bivirkning. Strålingen har gjort at det øker på.
Jeg slipper å bli tatt vevsprøver av, men det skal følges opp med CT før legetime i april. Det er en lettelse og en god julepresang!

 

I dag går turen igjen til Ullevål for ny Herceptin-sprøyte i låret. Da er det bare fem igjen!

25 Desember

 

Julaften er gjennomført, og jeg er glad for at skuldrene og forventningene er senket i forhold til tidligere. Med Ole Jacob ved siden av meg fikk vi gjennomført en hyggelig Julaften med hans barn, hans ex-kone og min yngste sønn Trygve.

I kveld er barna til Ole J over til sin mor og det har vært restemiddag på pinnekjøtt for oss som ble igjen. Det smaker nesten bedre i dag enn i går når roen senker seg.

Jeg fikk julehilsen fra Ullevål sykehus i form av en innkalling til hjerte-lunge-undersøkelse like over nyttår. En hilsen og en påminning om at jeg fremdeles er i behandling.

Bivirkningene av Taxol sitter fremdeles i, og jeg er avhengig av å ta smertestillende for nervemedisinene og sovemedisiner for å sovne om natten. I tillegg gir antiøstrogen-pillene som jeg tar bivirkninger som kan ligne på Taxol-ettervirkningene.

Fremdeles føles det milelangt fram til oppstart jobb. Det skal vurderes på ny-året, da skal det være nye runder med fastlege, NAV og leder på jobben.

Julen håper jeg blir full av dager med gode opplevelser med familie og kjære, men det må skje i mitt tempo. Kroppen krever at jeg får lagt bena høyt opp midt på dagen.

12 Januar

Jeg får så mange komplimenter for det nye profilbilde på Facebook, det er så hyggelig!
Jeg ser så fin og fresh ut at du kunne jo tro at jeg var frisk, hva, eh?

Ha! Jeg greide å lure deg godt nå!

Med sminke, med glimt i øyet og smil om munnen kan jeg få deg til å tro at jeg er klar for 2016 med massevis av energi!!

Hadde det vært så vel..

Til daglig strever jeg med det samme som før jul; nevropatismerter i hender og føtter som er en skade av Taxol-kuren jeg hadde i vår. Legene mener at det skal avta – men det gjenstår å se, fremdeles.. Jeg tar en spesiell nevrologisk smertestillende for å ta toppen av det ubehaget om kvelden og natten. Det stikker og brenner i hender og føtter, det fører til at det er vanskelig å sove.

I tillegg har jeg smerter i ledd og muskler. Bortimot alle. Jeg prøver å overse det men sykepleieren som jeg snakket med på Ullevål sykehus forrige uke anbefalte meg heller å ta så mye smertestillende (Paracet) at jeg blir mer smertefri. Da orker jeg å gjøre mer.

Men bortsett fra dette, prøver jeg å holde en positiv holdning til hverdagene og utfordringene. I dag feirer i vi det stille min sønns 23-års-dag. Det har vært så mye festing i det siste så vi var enige om at vi skulle gjøre det på denne måten i år!

1 februar
I går leste jeg på NRK-nyhetene på nettet at det har blitt forsket på hjertebivirkningene på flere av de medisinene jeg har gått på. Jeg har blitt informert om faren for slike bivirkninger og jeg har jo blitt fulgt opp med hjertescanner hver tredje måned i et år nå.
Det er skummelt å tenke på at hjertet mitt ikke skal tåle medisinene som er så viktige for meg nå.
Både cellegiften FEC som jeg fikk for et år siden og Herceptinen jeg får i sprøyteform fram til mars i år har slike bivirkninger. Hele fem år framover i tid kan jeg få bivirkninger av E-en i FEC-behandlingen.
Jeg leste artikkelen nøye og så finner jeg at hjertemedisinen som de har funnet ut hjelper som forebyggende, det er medisinen jeg går fast på for blodtrykket mitt!

Makan! Jeg føler jeg har vunnet i Lotto uten å ha satset!

Siste scanning viser at hjertet mitt yter litt mindre enn før i år, men jeg er likevel godt over noen faregrense. Så da er alt vel og jeg skal fortsette å trene og gjøre så godt jeg kan for å komme tilbake til min gamle form.

vardesenteret_kreftforeningen_700

16 mars

I dag har jeg vært til Ullevål sykehus igjen og fått den siste Herceptin-sprøyten jeg trodde jeg skulle få forrige uke. Den måtte utsettes til i dag fordi det ble for kort tid siden forrige gang da jeg var influensasyk og måtte utsette avtalen.  Jeg burde hatt parkeringsklippekort på Ullevål. Jeg har mistet tallet på hvor mange ganger jeg har vært der!
Jeg har blitt kjent med Varde-senteret på Radiumhospitalet. De holder kurs for oss kreft-behandlede. De gir oss råd for hvordan vi skal komme oss videre med bivirkninger og senskader etter behandlingen. I morgen skal jeg på ny kursdag. Fatigue-kurs! Jeg ser fram til å bli mer rustet til å greie alle utfordringer som dukker opp!

15 Juni

I dag er ettårsdagen for at jeg fikk siste cellegift, Taxol. Alt kan bli årsmarkering når man har hatt kreft (merk “hatt”). Jeg kunne ønske at jeg kunne fortelle at bivirkningene hadde avtatt, men fremdeles er det plagsomt mange av dem.
-Nevropati (nervesmerter) i hender og føtter
-Smerter i ledd og muskler
-Problemer med nærhukommelse og jeg leter etter banale ord og uttrykk.
-Nedsatt styrke og utholdenhet.
Samtidig strever jeg fortsatt med balanse og den vonde ankelen min. Den jeg brakk på 5 forskjellige steder for litt over 3 år siden.
Da var det ikke noe mer jeg skulle fortelle i dag.
– At jeg skulle kunne kalle meg frisk et år etter cellegiftkurene var altså feil!

roser-web

 

Mitt år med brystkreft, del 1.

Innkallingene til mammografi har kommet regelmessig annethvert år de siste åtte årene. Jeg var blitt plukket ut til å være en del av Mammografiprogrammet i Norge. Å bli innkalt er greit, men det er ikke alle de gangene jeg har fått til å følge opp med å møte opp. I år fikk jeg det til, og det kan jeg i etterkant være veldig takknemlig for.

Jeg fikk nemlig en innkalling til, for som det sto i den; de kunne ikke garantere at jeg var kreftfri. Nederst i brevet sto det av de de innkalte var det et nesten forsvinnende antall som egentlig har kreft, så jeg var optimistisk da jeg møtte opp til min andre mammografi, denne gangen på Ullevål sykehus.

 

De fant en klump i det venstre brystet mitt, og jeg måtte ta vevsprøve med en gang. Om det var kreft kunne de fremdeles ikke si, men jeg skulle bli innkalt for svar etter et par uker. De dagene var de lengste i mitt liv.. å gå og vente på et svar, som jeg opplevde da som nesten et svar på om jeg skulle dø eller leve, det var vanskelig. Utad gjorde jeg mine til at alt var i orden. Det var nok ikke noe farlig, det var vel bare en melkekjertel som var litt stor?

 

Da jeg så hvor jeg var blitt innkalt, begynte det å gå opp et lys for meg. Jeg skulle inn på Kreftsenteret på Ullevål. Opp i fjerde etasje. Møter hyggelig personale og en sykepleier følger meg til legekontoret. Inn til en søt lege som ser alvorlig på meg og sier uten mange innledende runder ”Prøvene viser at du HAR kreft”. Hun fortsetter med å fortelle at den er ikke stor, men at den er infiltrerende og at den derfor helt sikkert er ondartet. De må operere ut kreftsvulsten, noe vev rundt og vaktpostlymfeknuten. Den lymfeknuten må undersøkes for å finne ut av om det er spredning videre til resten av kroppen.

 

Verden står stille. Jeg blir kald, jeg blir varm, øynene mine blir fylte av tårer, og det første klare tanke jeg har er ”Nei!!”

Hun fortsetter å snakke, og jeg er ikke sikker lenger på om jeg får med meg alt. En tanke slår meg; jeg skulle ikke ha vært her alene! Kjæresten, søsteren min, en av venninnene mine, slik at de kunne høre det samme som meg.

 

Jeg noterer etter beste evne, men hun sier samtidig; alt dette kommer du til å høre gang etter gang, og også få skriftlig. Det skal være en trøst og en forsikring om at jeg skal få alt med meg, samtidig føles det som hun gnir det ennå mer inn, det at jeg har fått kreft.

Raskt sier hun at de har allerede åpning for operasjon om fem dager.

 

Fem dager. Kreft. Det er ikke noe å vente på da, vel? Jeg sier ja, denne prosessen må bare starte så fort som mulig!

 

Dagen før operasjonen skulle jeg få satt en ståltråd gjennom svulsten med hjelp av ultralyd. På den måten skulle være sikre på å finne den under operasjonen. Det høres ubehagelig og vondt ut, men det gikk overraskende bra. Samtidig ble det satt kontrast i lymfesystemet slik at de skulle finne vaktpostlymfeknuten. Den er viktig å undersøke for å se om det er spredning videre til resten av kroppen.

 

Den ettermiddagen gikk jeg tur ved Øvresetertjern ved Frognerseteren og frydet meg over høstfargene.

 

Operasjonsdagen var jeg fastende, for jeg skulle legges i narkose. Som sykepleier kjente jeg rutinene, likevel er det annerledes når en selv er pasient. Sykepleieren intervjuet meg og informerte meg grundig om alt som tenkes kan som kunne påvirke en operasjon. Allergier og om jeg hadde vært på sykehus i utlandet i løpet av det siste året. Dette av hensyn til smitte av MRSA (multiresistente gule stafylokokker). Premedikasjon gis før narkosen for å få meg til å slappe av. Jeg tror jeg nesten sovnet før jeg fikk narkosen, så trygg følte jeg meg.

 

Jeg våkner opp i en stor sal med overvåkning. Alt hadde gått bra, jeg måtte bare være der noen timer for at de skulle se at alt hadde gått bra. Etter hvert løsnes jeg fra intravenøs og får lov til å reise hjem godt pakket inn med kompresjonsbandasjer på to operasjonssår.

 

Tidlig i denne prosessen bestemte jeg meg for å være åpen om at jeg kunne ha kreft. Jeg tenkte da at da vil jeg også være åpen om det på Facebook. Så jevnlig, og hver gang det har skjedd noe spesielt har jeg skrevet oppdateringer. For hver gang får jeg mange hyggelige hilsener og heiarop fra vennene og kontaktene min der. Noen synes jeg var vel åpen og måtte både advare meg mot å være så åpen der, andre ga meg ros for å være åpen. For meg har det bare vært positivt.

 

Tiden med venting etterpå var lang. Jeg skulle få svar på om operasjonen hadde vært vellykket og om jeg hadde fått spredning. Denne perioden på mer enn tre uker var vond med mange tanker.

 

Å gå i spenning og ikke vite førte til at jeg måtte finne en måte å ”temme” tankene mine. Jeg har før jobbet med positive tanker i en annen vanskelig periode i livet mitt, og det var naturlig å ta tak i dette igjen. En setning jeg bruker mye er ”Gårsdagen kan du ikke gjøre noe med, morgendagen kommer når den kommer. Derfor lev i dag.” Litt omskrevet Carpe-Diem- sitat som fungerer veldig godt for meg. Med den tanken i hodet levde jeg i hver dag, fokuserte; hva er viktig. Hvordan skal jeg få denne dagen god for meg og menneskene rundt meg. Jeg hørte på klassisk musikk, så på gamle bilder av barn og barnebarn, var sammen med min mor, datter og barnebarn. De som bor heldigvis like i nærheten av meg. Kjæreste og forlovede bor litt lenger unna, likevel var han veldig mye til stede for meg. Jeg samlet på gode øyeblikk. Jeg strikker mer igjen, ullplagg til barna og barnebarna. Jeg prøvde å være mye ute, gå på turer, har alltid et lite kompakt-kamera med. Bildene på minnebrikken blir min dagbok.

 

Kontrollen på Ullevål ga meg en god nyhet og en litt mindre god. Den gode nyheten er at jeg ikke har spredning til lymfeknutene. Dermed ingen spredning til resten av kroppen. Jippi! J
Den dårlige nyheten er at jeg måtte opereres igjen. De hadde ikke fått ut nok vev til å se en friskt snitt rundt hele. Det betød ny operasjon.

Nå begynner jeg å skjønne at dette blir en lang prosess, for jeg har fått forklart at jeg skal både ha cellegift i flere måneder og også a strålebehandling på slutten.

 

På vinteren har vi vanligvis har en sydentur, og vi spør legen om det er mulig. ”Reis i morgen!” foreslo hun. De skulle reoperere meg om 14 dager.

 

Vi greide å få billetter og hotell på Lanzarote, så på kort varsel pakket vi og reiste. En uke med sol og varme, bort fra sykehus og et forsøk på å ikke tenke så mye på kreften gjorde godt.

 

Den nye operasjonen blir omtrent som den første. Nå kan jeg rutiner, så alt går lettere. Hjem til ny venting. Vevet som er tatt ut skal analyseres igjen med tre ukers ventetid. I denne perioden er jeg på kurs på Ullevål sammen med syv-åtte andre brystkreftdamer. Vi fikk høre om de ulike behandlingene, bivirkninger, proteser og sminkekurs. Om Kreftforeningen og Brystkreftforeningen. Om støttegrupper og turgrupper. Beskjeden var veldig klar; vi er ikke alene, og det finnes mange som står rundt oss og vil hjelpe oss.

Dette kurset fikk dagene til å gå litt fortere fram mot ny kontroll.

 

3.desember var jeg på kontroll igjen. Denne gangen hadde de heller ikke tatt nok. Ny operasjon, og jeg kunne velge; 5. Eller 23 Desember? Nei, ikke operasjon midt oppi jula, jeg sier tusen takk til femte, selv om vi har barnedåp i familien to dager etterpå. Jeg spør legen om hva hun mener om det. Hun mente at jeg skulle kunne greie det, for jeg skulle vel ikke gjøre noe annet enn å være gjest?

 

Tredje operasjon gjennomføres. Nå går det på rutine, men jeg fatter ikke at jeg må fylle ut alle skjemaer på nytt og nytt. Navn, adresse, pårørende, faste medisiner, allergier osv. De har ikke forandret seg siden sist operasjon.

 

Etter hver operasjon har det vært smerter. Jeg har fått et bredt kjentskap til hvordan forskjellige smertestillende virker. Noen gir meg svimmelhet, alle med morfin-innhold som Nobligan og Oxycontin for eksempel. De fleste gir meg treg mage. Paracet fungerer best, og jeg tar den når jeg trenger det aller mest. Ellers lærer jeg meg å leve med smerter.

 

En god natts søvn begynner jeg å etterlyse. Enten sovner jeg ikke, eller så våkner jeg grytidlig. En kombinasjon av tanker som gjøres om til mareritt og smerter gjør meg urolig. Jeg får tilbud om sovetabletter, med beskjed om at de ikke skal tas hver natt. Jeg sover, men jeg føler meg ikke utvilt om morgenen. Merker at denne prosessen sliter på meg psykisk, men jeg fortsetter å tenke på at jeg ikke skal bekymre meg for morgendagen.

 

Noen dager før jul er jeg på kontroll igjen. Denne gangen får jeg endelig den gode beskjeden; denne gangen er det fjernet nok. Jippi! Flott julegave å vite at rett etter jul skal jeg begynne med cellegift!

 

Fortsettelse følger..

 

Turen til Gran Canaria

Høstferieturen gikk i år til Gran Canaria – igjen. Det er ikke første gang vi har vært der, og slik det er når man reiser tilbake igjen, lærer vi av gamle feil..

Vi ville på sørsiden, eventuelt til sørvest-delen av Gran Canaria. Og stedet vi fant et godt tilbud på var Puerto De Mogan, på selveste “gromhotellet” Cordial. Randi på “Randis tanker” har vist meg hotellet, og da tilbudet om en uke der til en overkommelig pris, ble jeg ivrig. Med frokost hver dag ble prisen på litt over 5000 kr pr hode. 🙂 Med fly og buss  til og fra osv.

Vi koste oss glugg ihjel med de flotte frokostene, og med sparkesykkel i bagasjen trillet vi enkelt ned til stranden og fortausrestaurantene på stranpromenaden. Gode feriedager hadde vi.

En dag leide vi bil. Vi pleier å gjøre det. Da sitter jeg med kamera i hånden og knipser.. Nydelig vær hadde vi den dagen også, og turen gikk til Nublo-toppen. Kjæresten insisterte på å gå til toppen, mens jeg stopper halvveis der det begynner å bli vanskelig…

Jeg sitter lenge og koser meg i sola, mens han hadde ramlet på rumpa på nedturen. Stolt viser ham meg bildene fra toppen, men han klaget litt over fallet.. Ut over dagen og kvelden ble blåmerket på rumpa større, og det gjorde fryktelig vondt. Han fikk en kjempeblåmerke som han kommer til å slite med en stund.. Denne episoden førte til at helhetsinntrykket fra denne ferien ble ikke fullt så godt. Men lærdom får vi ta; vi er ikke like raske til bens noen av oss lenger, så vi får minne hverandre på at vi må være forsiktige!

Godt at rumpa ikke var laget av glass….

En liten smak av Svalbard

Jeg har gått litt i stå i produksjon av blogginnlegg etter at jeg byttet til MAC og stappet den med alle bildene mine. Den tålte ikke det så nå har jeg holdt på med kunstig åndedrett og livgivende tiltak med å sortere og tømme bilder. Derfor har jeg brukt ekstra lang tid på å lære systemet med bildebehandling i MAC. Tør knapt innrømme at jeg akkurat i dag har tatt fram treskeverket av en Windows for å gi dere en smak av Svalbard som jeg har lovet for leeenge siden!

Vi var der for flere uker siden, og det var bare kommet et dryss av snø som så ut som melisdryss på sommerens jordbær….. Sola skinte en av dagene vi var der, og det var omtrent påskestemning!

Vi bodde på Spitsbergen hotell som tidligere hadde vært funksjonærboliger for de som jobbet på Store Norske Kullkompaniet. Det var Vinmonopol  før i tiden på dette hotellet som jeg ikke viser bilde av her. Men utsikten til Kirke og møtepunkt for kulltransporten får jeg en flott vinkel på her. Kirken besøkte vi på søndag til gudstjeneste. Det var en følelse av Sjømannskirke med inkluderende velkomst da vi kom og kirkekaffe etter hver gudstjeneste. Det var veldig hyggelig! 🙂

På vei ned mot sentrum i Longyearbyen, hvis du kan kalle den ene handlegata det, så vi hvordan vi ble underlig små i det storslåtte landskapet.. Fargene gikk i pastell, og vi fikk en unik opplevelse av Svalbard som pakket seg inn til vinterkulde og snø. I går kveld fikk jeg et hyggelig gjensyn med kjente fjell og landskap på NRK1. Da måtte jeg bare finne fram noen av bildene fra våre dager der.

Da vi dro derfra tenkte jeg; dette blir ikke det eneste møtet jeg kommer til å ha med Svalbard. Jeg vil tilbake i andre årstider! Så inntil da har jeg sagt “På gjensyn!” til et fascinerende landskap, spesielle mennesker og miljø!

Får du sjansen til en slik tur, grip den, det er unikt og spesielt!

 

Gjensyn med en gammel bekjent!

16:30 16. Oktober 2008, da lettet Holmenkollbakken på “hatten”. Gamle Holmenkollbakken skulle plukkes fra hverandre, og et av de største løftene var da selveste “Diamanten” skulle løftes ned.

Jeg var der.. Det ble et av mine viktigste innlegg på VGB. Det står der ennå, det var et av de innlegg jeg ikke orket og greide å slette den gangen.. 

I går fant jeg Diamanten igjen. Den står i et område nær Midtstuen der det fremdeles ser ut som et anleggsområde! Det bygges flere hoppbakker i alle størrelser, og det skal bli en vinterpark som ingen har sett makan til! Men.. det må bli stabile vintre for at dette skal bli en suksess!

Den er montert på en slags bro, og jeg har hørt at den skal bli en pølsebod i dette anlegget. Som langt fra er ferdig! Døren står åpen så jeg måtte gå inn og se hvordan det så ut der inne.

Diamanten ser sliten ut, men jeg håper at den får et lite “ansiktsløft” på en pen måte før parken er ferdig en gang!

Jeg husker ikke helt hvordan den så ut inni sist gang jeg var der.. det var like mye glass, men utsikten var en helt annen!! Nå er det skog og opparbeidet skogsbunn.. håper de får til å få et pent landskap utenfor igjen!

Vi endte ned mot Midtstuen i et forsøk på å utforske “Holmenkollen Ski Arena” i anledning i at det blir konsert i dette området nå til helgen. Jeg “flykter” til Asker, mens konsertfolket skal lage trafikk-kaos i området i helgen. Slike konserter frister faktisk ikke meg! La meg heller få en reportasje på nyhetene, det holder!

Til sist en liten collage av hva jeg fant der inne i “Diamanten” …

God helg, om du drar til Kollen, eller om du også velger et helt annet alternativ! 

Europaturen: Storebæltbroen, broen som binder deler av Danmark sammen

Jeg holder fremdeles på med bildene fra den store Europa-turen, og jeg har hoppet fram til Storebæltbroen. Sist gang jeg viste dere noe fra den turen mener jeg at vi var i Nürnberg i Tyskland. Det har gått litt tregt oppover i bildefilene fordi vinteren”tok meg” på en måte.. Dessuten har vi jo også vært på Tenerife, og da ble disse bildene mer interessante..  Jeg er ennå ikke helt ferdig med Tenerife heller, men jeg trengte nå et avbrekk, derfor får dere en smak av Europa igjen. 🙂

Bildene over brua ble tatt i fart som co-kjører i bil. Alt for mange bilder fra denne turen har blitt tatt på denne måten, og det har vært vanskelig å få noe ordentlig ut av dem i etterkant.. mange bilder egner seg bedre i søppelkassa enn som illustrasjoner til et blogginnlegg. Men disse bildene ble spart fra saneringen. 🙂

Vi kjører over brua ganske sent på ettermiddagen/tidlig kveld, så lyset spiller igjen en stor rolle. Himmel, silhuetter av trær og fyrtårn er fanget!

Selvfølgelig burde vi ha stoppet, men hvor var stoppestedene? Det kan jeg ikke huske å ha sett en gang!

Her har sjøfuglene ypperlige vilkår på veikant og på utilgjengelige øyer som brua er bygd på..

Skyene på himmelen er dramatiske!

Vi nærmer oss Sverige og avkjøring av brua, da nærmer også bomstasjonen seg, der alle blir stoppet og avkrevd avgift, og her får du også lov til å betale med kort!

Vi kjørte i et strekk derfra og hjem til Norge. Noen i bilen savnet veldig senga si på dette tidspunktet… 😉

Tenerife; Bussturen til Los Gigantes

Etter en dårlig erfaring med guidet tur noen dager før, bestemte vi oss for å prøve oss på kollektivtransport! Vi kom i godt selskap med andre turister, og det ser ut at det er erfarne turister som er med på samme tur som oss.. merk hårfargen på de som sitter foran oss. 🙂

Vi vil nordøstover, men vi kjenner jo ikke øya så godt, så vi lukker omtrent øynene og peker litt oppover på kartet. Hva med Los Gigantes? Joda, det var buss som gikk dit, og snart er vi på vei nordvestover. Vel, bussen kjører ikke akkurat korteste vei. Her ser du hvordan bussen kjører i ring for så å kjøre videre. Vi kjører på oversiden og nedsiden av hovedveien, bussen bruker knapt den store brede veien.

Det betyr jo at vi får se litt av hvert av det vi ellers ikke hadde sett, som dette flisarbeidet, blandt annet. Vi så kjøpesentre, taxistasjoner, skolesentre, nybyggområder, industriområder. Joda, nå fikk vi se unike boligområder for de innfødte på øya! 🙂

Hovedveien nordvestover så vi, men mest opplevde vi småveiene! 😆

Oj sann, sånn blir bilder når flotte bygninger plutselig dukker opp, så er bussen nesten forbi! Hva det er? Ha’kke peiling!

Vi sitter på bussen i omtrent to timer, men avstanden vi forflytter oss er egentlig ikke så lang.. men hadde vi strukket ut avstanden bussen dekket ville det sikkert blitt dobbelt så langt som om vi hadde kjørt korteste vei.. 😆 meget interessant! Her ser vi overbyggede bananplantasjer.

Pent strøk i en by på vei mellom Los Cristianos og Los Gigantes, men hvilken? Hm.. tja, nei, aner ikke!

Mer bananplantasje, blått hav, og ja; sola skinner! 🙂

På Tenerife er det vulkansk stein og fjell, akkurat her tror jeg det er vanskelig å ta seg et bad!

Midt i en rundkjøring står denne kvinnen. Hun blir for meg et symbol på de innfødte på øya. Fisk i bøtta, hatten bakpå ryggen, vandrende  til fots.. denne liker jeg!

Vi nærmer oss Los Gigantes. Vi har lest oss til at reisemålet vårt består av noen høye klipper som er ganske ferske i forhold til andre fjell på øya. Siste vulkanutbrudd fra Teide fløt nordvestover og gjorde øya mye større. Men det er mange år siden!

Så ville ikke bussen ta oss lenger, og vi sammen med resten av gjengen på bussen tuslet av. “Det må da være en havn her!” sier kjæresten, og vi sikter oss nedover en fin gate som må da ende i havnen?

Her er det lett å gå! 🙂 Jakker tas av, det er godt og varmt, endelig!

Disse balkongene er det mange av i denne byen, flott trearbeid som er hengt utenpå murhusene. Jeg kan godt tenke meg en sånn balkong!

Her er havnen, men den er bygget inn med en molo med høy barrikade! Avstengt på toppen, her får vi ikke se havet! Men en fin havn er det for de som har båt her. De ligger godt i le for vind og bølger.

Men.. vi blir skuffet! Vi vil da se fjellene som stuper ned i havet, og bølgene! Dette føles som en død ende, og vi trenger å få en annen posisjon for å nyte natur, hav og dagen!

I neste innlegg skal jeg fortelle hvordan resten av dagen ble! 🙂

 

 

Tenerife; tur langs strandpromenaden

Dagene ligner hverandre denne ferien. Vi gikk flere turer langsmed strandpromenaden, vi så de samme parasollene og solsengene nesten tomme, vi så bølger som slo mot stranden, vi så surfere som søkte den perfekte bølgen..

Sprekere ble vi, vi merket at vi orket litt mere hver dag og at vi ikke pustet og peste på siste stykket opp mot hotellet vårt. Vi spiste en god frokost på hotellet, lunsj og middag spiste vi på forskjellige restauranter. Kun et sted var vi tilbake til, El Cine, fiskerestauranten til Breiflabben. Alt dette gjorde oss godt og ferien blir et fint utgangspunkt for et halvår som vi har lovet hverandre; vi skal gå mer og få hverandre i bedre form!

Fred Olsen’s ferge til La Gomera går flere ganger i løpet av dagen, den er også et fast innslag i hverdagen våre. Samtalene gikk rundt om vi skulle ta en tur over, men vi fant ut at det gjør vi neste gang. Ennå kjenner vi ikke Los Cristianos og Los Americos så godt, det er flere gater å gå i, det er mer å utforske..

I neste innlegg skal jeg vise dere mer av disse to byene som ligger inntil hverandre.

Det blåste såpass at det ikke var anbefalt å bade, de eneste som trosser anbefalingene er – surferne.. Bølgene som vind og strøm produserer frister for mye!

Hvorfor hun sitter der er jeg ikke sikker på, kanskje sitter hun der bare og ser på bølgene, eller så følger hun et av hodene som ligger lengre ute i bølgene som venter på akkurat den bølgen..

Jeg merker meg at de bruker våtdrakt!

De andre turistene er like så kledt som oss; langarmede gensere og jakker preger bildet.

Det er gjort mye fint arbeid langsmed strandpromenaden. Her er et område med flere kunstverk som setter landemerke.

De er annerledes og modige, vil jeg påstå!

Etterhvert som vi går får vi et blikk nordvestover. En annen dag er vi med på en underlig tur ditover, det forteller jeg om i et annet blogginnlegg!

Så kom vi til den demningen der jeg så de fuglene. Her er et bilde der du ser hvordan vannet skyller inn og ut av demningen slik at vannet holder seg friskt!


Her er en som tok sjansen og som red en stund på en av bølgene. Morsomt var det å se hvordan surfere balanserer ved å bruke armer og hender for å finne akkurat hvordan de skal få det til. Dette var noe av det tiden gikk med på denne ferien, å studere surferne!