Våkner opp etter tredje operasjon denne høsten!

Siste innlegget mitt her handlet om at jeg gruet meg til kreftoperasjonen og forberedelsene før den. Det har skjedd masse siden det, og det vet jo de som følger meg på Facebook. 

Ståltråden gikk greit. Det var vondt å få den inn, men etter et par timer var jeg god nok til å gå på tur! Tok bilder med lommekamera og koste meg med høstfarger i nabolaget.

Operasjonen gikk fint. Sykepleierne på Ullevål sukehus er helt topp, og legene er ikke så verst de heller.. Følte meg trygg og i varetatt da jeg ble operert, og hadde en fin oppvåkning etterpå. MEN.. jeg blødde inne i puppen, og den ble stor og hard og vond. Og det gjorde vondt under armhulen der vaktpostlymfeknuten som de fjernet. Jeg hadde blødd etter biopsien også, så jeg var forsåvidt vant til å ha stor, hard, blå pupp. Brystet ble pakket inn i tykk bandasje i tillegg til at jeg gikk sammenhengende med BH for å holde puppen i ro. Det for å forebygge ennå mer vondt..

Ventetid for å få svar på mikroskopien etter operasjonen var lang. Fire uker! Da skulle jeg få greie på hvilken type kreft jeg har, og om jeg måtte reoperere for å fjerne mer vev hvis ikke  snittflaten var “ren”.

Det var dårlige nyheter da jeg kom på kontroll. De hadde ikke operert ut nok, så ny operasjonsdato ble satt til 11.11. I går. I tillegg fikk jeg beskjed om jeg vil få full pott når det gjelder behandling. Cellegift, strålebehandling og antiøstrogenpiller i 5 år. Masse tanker går rundt i hodet mitt. “Alle” vet jo bivirkningene til cellegift. Kvalme, slapphet, håravfall.. dessuten er jeg jo sykepleier og vet ennå litt mer.. Ennå mer å tenke på, får beskjed av lege, sykepleier og andre kvinnelige venner at cellegiften har blitt bedre og de gir mindre doser. Det betyr mindre bivirkninger. Håper vi!

I mellomtiden har jeg vært ennå en gang vært på operasjonsbordet. Ankelen har plaget meg etter bruddet og operasjonen i februar 2013. Nå hadde jeg fått innkalling til å få fjernet noe av metallet som ligger på yttersiden av ankelen. Det ble gjort i midten av oktober. Dessverre fikk jeg infeksjon i såret, som medførte sårbehandling med antibiotikasalve og antibiotikakur. Sårstell tar jeg selv. Midt oppi infeksjonen hovner selvfølgelig også ankelen og foten opp. Selvfølgelig kan hevelsen henge sammen med såret, men det kan også bety venesvikt slik at jeg må fortsette med støttestrømpe på ubestemt tid.

Tre operasjoner. Nå er det over. Nå er det ventetid igjen. Er snittflaten ren denne gangen, når jeg kommer til kontroll 7.12? Jeg håper virkelig jeg slipper ennå en operasjon før cellegiftbehandlingen skal begynne en gang i desember eller januar. Cellegift skal gis på Radiumhospitalet, med nye leger og sykepleiere…

Sånn går dagene her! 

fotomesse-roser-037w

Diagnose brystkreft

Mammografi-Screening i august.

Innkalt til ny mammografi fordi de kunne ikke garantere at jeg ikke hadde noe som ikke skulle være der – i brystene mine.. Så da tenkte jeg at det var fordi brystene mine var så store at de ikke kunne se alt som var inni dem..

Ny time på Ullevål sykehus. Ny mammografi.. “javisst, dette gjorde dere sist også” tenkte jeg. Videre inn til ultralyd. Legen bestemte seg for å ta biopsi med en gang. Da skjønte jeg jo at hun hadde funnet noe..

“Nå er det bra, nå har jeg fått tatt tre prøver av den” sa legen. Det blødde, det rant en liten bekk ned langsmed midjen min.. “Det blør”, sa jeg.. Da ble de obs på det, og legen satte hele knyttneven inn i brystet mitt. “Dette kommer til å gå bra!” sa hun og satte på en litt tykk bandasje.

Ventetid. Legene skulle ha møte om en uke, på en torsdag, jeg skulle få beskjed etter det.

Samme dag som legene hadde hatt møte ringer pasientkoordinator meg og kaller meg inn til møte etter helgen, på tirsdag. Neste dag ringer hun og sier at den timen må flyttes til neste dag. Hun beklager.. Jeg skal jo bare ha en god beskjed om at det ikke er noe farlig, så en dag fra eller til spiller vel ingen rolle, tenker jeg.

Onsdag morgen. Jeg går mot bygningen jeg skal inn i, jeg skal til Kreftsenteret. Rart. Hvorfor skal jeg dit? Det er et helt fremmed ord for meg.

Oppe i 4 etg møter jeg smilende søte pleiere. “Sett deg ned og vent” .. jeg er som vanlig ute i god tid.

En sykepleier kommer og henter meg. Heter hun May Britt, mon tro? Hun følger meg inn til legen.

“Du har en svulst i brystet ditt, og det er kreft.” sier hun tydelig. Ikke til å misforstå.

Sjokk.

Hva, jeg, kreft? Det går da ikke an, vi får ikke kreft i vår familie, maler det inni hodet mitt..

Hun fortsatte å snakke. Fortalte om alle muligheter, for operasjonen som jeg aller først skal ha, og ihvertfall skal jeg strålebehandles og få hormonbehandling i etterkant.. Om mulig ny operasjon hvis de ikke får ut alt i den første operasjonen. Og ja, javisst.. det kan jo hende jeg må ha cellegift også.. Hun ville fortelle meg alt dette nå, men hvis det var noe jeg lurte på eller ikke fikk med meg nå kunne jeg bare ringe..

Hun kunne også gledelig fortelle at de hadde ledig kapasitet allerede i neste uke. Seks dager etter beskjeden om at jeg har kreft skal jeg legges på operasjonsbordet. Brystbevarende operasjon. De skal bare fjerne kreftsvulsten og vaktpostlymfeknuten. Hva de finner i den lymfeknuten skal avgjøre hvordan de neste månedene, det neste året, resten av mitt liv skal bli…

Matt. Er det mulig. Jeg er vel ikke syk. Dette må vel være en feil?

rosa-sløyfe-2

 

Opprydding i tannrekka på gang!

Endelig har jeg tatt tak i noe jeg har hatt dårlig samvittighet for leeenge..

I en periode av livet nå har jeg nedprioritert enkelte ting, sånn som tannlege. Nei, det er ikke helt sant, for har noe vært vondt har jeg oppsøkt tannlege. Men nå har det ikke vært noe vondt, så et par jeksler har brukket og et par plomber har falt ut uten at det har vært vondt.

Så jeg har bare latt være å gjøre noe med det..

Til enkelte av mine nærmestes forferdelse når jeg har kommet til å fortelle det.

Men.. jeg har skjønt at dette går ikke i lengden, spesielt når jeg har mareritt om at flere tenner går i oppløsning.. ugh! :/

Det var en undersøkelse i vinter der det var en sammenligning at prisene hos tannlegene som gjorde meg litt mere interessert, og etter ennå litt mere overtaling har jeg åpnet munnen for en av disse tannlegene som har en snillere pris. Så nå reparerer han tann nr tre, og når den er ferdig med krone på, da kan jeg smile bredt igjen! 😀

Tanken på å bleke samme tannrekke har også dukket opp, men først skal alle tennene bli hele!

Lurer på om det er bare meg som har en viss motvilje med å gå til tannlegen?

En merkedag

For 21 år siden fødte jeg minstemann. Det var en av de vintrene det snødde og blåste mye! Husker vi måtte måke oss inn til huset som hadde stått tomt de dagene vi var vekk fra det.. Familien vår besto nå av tre barn, en mor og en far, og en hund eller to.. husker ikke akkurat status i dag.

Gutten min har midlertidig flyttet hjemmefra og er for tiden på Folkehøyskole. Han står på egne ben, og slik er det godt at det er, selv om jeg savnet ham på en dag som denne.. Vi skal nok markere 21-årsdagen når han en helg kommer hjem, om ikke så lenge…

Mye har skjedd i familien vår siden den gang. Skilsmisse, de to andre barna mine, to døtre, har også flyttet hjemmefra og stiftet egne familier. Igjen sitter jeg og likevel er jeg ikke alene.

Jeg har god kontakt med barna mine som jo nå er voksne. Jeg har blitt bestemor, eller mormor, til to vakre tvillinger som har rukket å bli to og et halvt år. De har reist hjem til seg etter å ha feiret jul/nyttår sammen med oss. Ikke akkurat på julaften, men likevel ble det en fin julefeiring med mange hyggelige stunder og måltider. 🙂

Jula er vel over nå, og resten av jula ryddes ut. Et nytt år står for døren, og jeg har bestsemt meg; dette året skal bli ennå bedre enn 2013! I år skal ingen falle, ihverfall ikke jeg! Nye opplevelser skal være gode, lærerike og spennende..

Velkommen 2014; jeg er klar! 🙂

Septembernytt

Året går sin gang, og jeg blir sakte bedre i benet mitt. Hurra! 🙂 

På mandag var jeg til kontroll med røntgenbilde på sykehuset, og endelig kom den beskjeden jeg har ventet på så lenge; Jeg kan belaste fullt, og ortosen kan pensjoneres!

Jippi! 🙂 Det er en god grunn til å heve flagget til topps og sprette champagneflaska! 😀

Men Rom ble ikke bygget på en dag, og heller ikke jeg er fiks frisk og løper rundt på et øyeblikk.. Krykkene følger meg fremdeles, men for hver dag som går, går jeg lettere og tar mer til én krykke enn til begge.

Fysioterapeuten min var like glad som meg over nyheten, og taktikken hans endret seg på øyeblikket. Nå er det aktiv øvelser på denne damen. Rumpe-øvelser, balanse-øvelser og tøye-øvelser for ankelen.

Jeg har begynt på Grete Roede-kurs. Jeg har sett at vektnålen har sakte beveget seg oppover i de månedene jeg har sittet stille. Matlysten kom tilbake, men ikke aktiviteten min (før nå i det siste..) Så nå står fokus på karbohydrater, proteiner og fett. Roede-oppskrifter utprøves, og skapene ryddes for “nei”-mat.. Aktiviteten økes, og sofafaktoren reduseres.

Jeg har hatt min første skogstur i år. Ut for å se på trærne og titte etter fugl, gode fotomotiv igjen.. Endelig 🙂

Ønsker deg som kommer innom her en god Septemberhelg!

Velsignelsen ved å gå til fysioterapeut.

Den beste nyheten i forbindelse med at jeg brakk benet på så alt for mange steder, er at jeg går til fysioterapi i en udefinert tid framover. Ved å brekke benet slik jeg har, får jeg gratis fysioterapi til jeg er frisk nok til å la være å ta imot slik terapi. 🙂

Jeg er langt fra å være frisk nok ennå. Bruddene er ikke grodd. Kirurgen forklarer det med at det ikke er optimale forhold inne i benet mitt med så mye metall som han måtte putte inn i det. Han synes å se callusdannelse rundt bruddene, men det er ikke tilstrekkelig til at jeg får lov til å uten ortose og to krykker. Fremdeles går jeg i paralellgang med krykkene med det vonde benet, hvis du skjønner hva jeg mener..

Ved å gå slik på krykker, og ved at jeg ikke får belaste benet mer enn max 20 kilo, må det bli belastning på andre deler av kroppen min. Venstre hofte, for eksempel, har kranglet i noen uker, for ikke å si  – måneder.. Så etter at fysioterapeuten har massert liv i den brukne foten, gikk han over til å massere hofte og rumpa mi. Neida, ikke rumpa, det høres litt rampete ut. Musklene i setepartiet, kaller vi det heller.. 🙂

I dag var det hendene sin tur. Jeg har hatt så vondt i fingrene fordi jeg går med krykker hele tiden at jeg får krampe i dem. Strikking kommer ikke på tale, sliter nok med å taste noen setninger her nå. I dag fant han triggerpunkter i hendene mine som holdt! Han klemmer til der det gjør vondest, og holder, og holder, helt til smerten slipper. Så greier jeg å holde det ut, og da er det på tide for ham å ta et nytt grep. AU… tåler jeg det, tenker jeg, jo, jeg får holde det ut.. pust inn, pust ut, med vondt skal det vonde fordrives.. og sakte slipper smerten. Ja, det gjør det, og når jeg reiser meg fra behandlingsbenken har han gitt meg juling, men jeg har det faktisk bedre.

“Tusen takk for i dag”, sier jeg, “når skal jeg komme tilbake?” Så får jeg en ny tid, og jeg humper på krykkene ut av kontoret hans og er jublende glad! 🙂

For hver gang jeg er der, hjelper han meg til å holde ut disse ukene. Tusen takk, fysioterapeuten min! 🙂

– var til første time hos fysioterapeut denne uka –

Var spent på hva han ville si når han så fruen med dette benet. Nå har jeg sittet så lenge stille at jeg har vel ikke noe mer muskler i det i det hele tatt…

Fysioterapeuten bruker god tid til meg og ser på benet, leser epikriser og ser på bilder av metallet inne i benet, og sier trøstende at han har god erfaring med ankelbrudd. Noen har kommet seg på ski igjen og har gode nok ben til å gå lange turer… så da er det håp, da! 🙂

Jeg forteller om vondter her og vonder der; jeg har vondt i venstre hofte og høyre skulder. Det henger sammen, forteller han. Jeg vet jo det, belastninger blir det jo når jeg må hinke på krykker! “Jeg skal se på det,” sier han.

Vi snakker om svimmelheten min også, og når jeg kommer inn på at det kanskje er krystallsyken, forteller han at han kjenner til dette godt, og at han vet hva som skal til for å behandle det. 🙂 Så han skal også ta tak i dette og hjelpe meg. “Det blir vel dyrt” sier jeg, men han sier at han vil se på meg som en helhet og se på alt dette som en følge av bruddet. Og det betyr at jeg får gratis fysioterapi etterfølgende operasjonen og bruddet.

Dette er den beste nyheten jeg har fått på lenge. Hurra! 🙂 

Sakte går det framover…

Jeg har vært på luftetur. Helt til Holmsbu i Hurum. Det var en fin søndag!

På torsdag i forrige uke fikk jeg fjernet skruen, og jeg får lov til å la være ortosen som har pakket inn benet mitt. Hele meg ble lettere og jeg kom bedre i balanse. Det er deilig! Men jeg får fremdeles ikke belaste benet mer enn 15-20 kilo, og det er ikke spesielt mye.. Så jeg humper fremdeles rundt på krykker og er 100% sykemeldt. Dagene er alt for like, bortsett fra når jeg blir luftet av kjæresten!

Vel.. jeg har dristet meg utenfor veggene her jeg bor, og jeg prøver å gå en liten hinketur daglig. På denne måten håper jeg at jeg skal komme meg raskere tilbake på jobb, en gang i mai… kanskje..

Hjemreise er bestemt til i morgen.

I helgen var jeg en tur hjem. Jeg ble hentet og kjørt og godt hjulpet inn til inngangsdøren. Krykker i hendene, og jeg humpet inn på kjøkkenet jeg forlot den 11. februar. Endelig var jeg hjemme igjen! 🙂

Det var plundrete enkelte ting, som å hinke opp to trinn til stua uten annet å holde i enn to krykker.. jeg kjenner at jeg er redd for å falle! Så fant jeg ut at jeg kunne sette meg og rulle meg over på fire.. Men hvordan skulle jeg komme meg opp i stående igjen? Jeg fant en løsning, men den beste blir at jeg får et håndtak der ved de to trinnene. Og det er nok på plass til jeg er hjemme i morgen kveld!

Inn på badet kom jeg meg også, selv om terskelen var litt høy. Et konsentrert hopp førte meg over!  Der inne har jeg håndkleholdere som fungerer om håndtak. Toalettbesøket gitt helt greit! 🙂 Det eneste jeg ikke har forsøkt er å komme inn og ut av dusjen, men det trenger jeg jo ikke gjøre hver dag heller, da.. klut, såpe og vann holder en stund!

Vel tilbake på Godthaab kjenner jeg på at det er jo hjemme jeg hører til, ikke her, selv om en del ting er enklere her.  Så nå har jeg bestemt meg. I morgen pakker jeg sammen og reiser hjem. En ny epoke begynner, og jeg kjenner at det er riktig og godt! 🙂