Femte etappe av min brystkreftbehandling

Dobbelt opp

 

Jeg må litt tilbake før jeg fortsetter. I mai giftet vi oss. Samme måned ble han innkalt til sykehuset fordi han hadde noen blodverdier som ikke var riktige. En måned etterpå fikk han beskjed om at han har kreft.

Etter mer utredning blir det satt opp dato til operasjon, dermed blir sommeren helt annerledes enn det vi hadde trodd. Vi trodde at vi nå skulle ta et skritt lengre bort fra kreftforløpet mitt, og at livene våre skulle normalisere seg. Istedenfor ble det en sommer med venting og gruing mot ennå et nytt kreftpakkeforløp.

Jeg må innrømme at denne nyheten påvirket meg. Jeg synes jeg hadde kommet litt i gang nå, synes jeg. Nå var det to skritt tilbake. Omtrent tilbake til start!

På sensommeren ble han operert, samtidig ble jeg innkalt til ettårskontroll etter min brystkreft. Først var det mammografi der jeg hver gang blir også undersøkt med ultralyd fordi jeg har så mye arrvev. De finner ikke noe nytt, men det sliter på at det tar så lang tid før de kan si det.

ulleva%cc%8al-sykehus

Blodprøver må til før kontrolltime med onkolog. Hun fortalte det samme som radiologlegen sa; ingen nye tegn på kreft! Hipp hurra og hæla i taket! J Likevel har jeg noe å fortelle henne om ettervirkning av cellegiften Taxol og/eller bivirkninger av antihormonpillen. Fordi jeg aldri blir klok på om det er den ene eller den andre grunnen til plagene mine med nevropati, smerter i ledd og muskler og fatiguen, bestemmer hun seg for at jeg skal være to måneder uten antihormonpillen for å se om jeg blir bedre. Hun gir meg også en rekvisisjon på fysioterapi for at jeg skulle komme i gang med trening igjen.

Min ulønnede permisjon fra arbeidsplassen gikk ut i august. Det betyr nytt møte hos dem for å ta opp status på denne arbeidstakeren. Er det NÅ noe arbeidskapasitet i meg? Kan jeg NÅ komme tilbake på jobb og yte litt?

Jeg har gått og tenkt på hva jeg skal si til lederen min og personalsjefen. Jeg har hatt legetime i forkant hvor jeg har diskutert med fastlegen min om hvordan jeg har det. Jeg har igjen snakket om vondter og mangel på søvn. Samtidig justeres smertestillende og det skrives nye resepter. Hun kan ikke bli med på møtet.

nav-bonus-eavisa

Jeg snakker med saksbehandleren min på NAV i forkant av møtet. Hun er forresten ganske vanskelig å få tak i. Vi får jo ikke direktenummer til dem, så det må ringes via sentralt nummer der de lager sak for hver gang vi ringer. Beskjed blir gitt og jeg skal ringes tilbake til. En annen måte er å skrive melding på ”min side” på nav.no. Der kan det samme skrives, og man kan bli ringt opp igjen til. Det tar uansett omtrent en uke før jeg snakker med riktig person.

Hun lytter til hva jeg har å fortelle, og hun spør også om når jeg tror at jeg kan være arbeidsfør igjen. Jeg gjenforteller det onkologer forteller meg, at jeg må legge til like lang tid som jeg har blitt behandlet, da burde kroppen ha restituert seg igjen. For meg er det godt og vel et og et halvt år ganger to. Tre år etter at jeg fikk diagnosen, da kan jeg vite resultatet av kreftbehandlingen. Først da vet jeg om jeg får til å jobbe igjen! Hun avslutter samtalen med å si at hun utvider arbeidsavklaringspengene mine seks måneder til. Jeg må skrive under på en forlengelse av Aktivitetsplanen og følge opp min del av kontrakten mellom meg og NAV. For meg betyr det å være i aktivitet, gå turer og trene regelmessig. Og følge opp behandlinger og avtaler med sykehus og leger. Og levere meldekort annenhver uke. Ellers kommer det ikke noen penger fra NAV.

Møtet på arbeidsplassen gruet jeg meg til. Jeg kan forstå at de synes det tar lang tid. Vil de presse meg til å begynne nå? Vil de forlange at jeg skal prøve noen arbeidsdager i uken nå? Jeg er ikke høy i hatten da den dagen kom. Jeg hadde heldigvis med meg tillitsvalgt fra forbundet mitt.

Møtet skulle gå mye bedre og lettere enn jeg trodde. Jeg var jo godt forberedt, så da de spurte hvordan jeg har det, kunne jeg fortelle med ganske god tydelighet at jeg fremdeles sliter med hverdagene. Jeg har vondt i hele kroppen fra morgenen av, med stive fingre og følelsesløse føtter. Stabber jeg ut på badet og får tatt morgenpillene mine som er en cocktail av smertestillende. Ikke veldig sterke, men helt nødvendig for at jeg skal komme meg i gang. Jeg orker stort sett ikke mer enn en ting av gangen, så må jeg hvile. Kan ikke ha mer enn en avtale pr dag, da blir jeg veldig sliten neste dag. Jeg har vel egentlig skrevet om det før her. Personalsjefen tok ordet og sa at det høres ikke ut som du har mer ressurser enn at du greier hverdagene dine. Det vil ikke være noen mening i at jeg skal begynne å jobbe ennå. Det var som å få løftet et tonn av skuldrene mine da jeg leverte søknaden om ytterligere seks måneders permisjon. Jeg må tilbake i februar for å ta opp ny status. Det er ennå flere måneder til!

Hjemme tar det uker før kjæresten har tatt seg opp igjen etter hans operasjon. Kontroll hos hans kirurg, der vi får beskjed at det er bare litt spredning, men de mener at alt er operert ut. Likevel må han få strålebehandling. Men først skal det gro mer. 3 måneder minst skal det gå. Vi teller på fingre uker og måneder, og skjønner at det spøker for ferien vår i november! Går det an å sette pause på strålebehandling uten at det går ut over den terapeutiske betydningen av strålene? Nei! Strålebehandling må skje fortløpende! Han får lov å utsette behandlingen så sant blodprøvene ikke endres i de nærmeste ukene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA 

Jeg får ny innkalling til Ullevål Sykehus. Nå er det oppfølging av EBBA 2- studiet. To dager skal jeg til sykehuset. Første gangen er det urin- og blodprøver, samtale med sykepleier og måling av bentetthet (DXA-måling). Andre dagen møter jeg en onkolog. Heldigvis er det en jeg har møtt før og hun kjenner meg, så vi har en god samtale. Jeg forteller at jeg ikke har blitt kvitt plagene mine selv uten antihormonpillen. Hun ber meg begynne med den pillen igjen. Det er viktig, sa hun, den var en viktig forsikring mot tilbakefall eller ny kreft! Hun sier også at jeg kan regne meg som kreftfri nå til jul, snart to år etter oppstart av cellegiften. Hurra!

Så skal jeg på tredemøllen for å analysere hvilken form jeg er i. Oksygenmetning i blod og lungekapasitet. Puls-måling og EEG-overvåking. Så skal jeg puste og pese så godt jeg kan. Så skal jeg gå på tredemølle. Oppoverbakke og tempo til jeg ber om nåde!

Til slutt kommer dommen, om jeg har blitt sprekere eller i dårligere form siden sist!

Og vet du hva? Jeg er sprekere nå enn før jeg ble operert! Gladnyhet, slike samler jeg på!

Jeg synes egentlig ikke det er så mye å skryte av, for jeg var ikke særlig sprek da heller. Et og et halvt år før jeg fikk kreft brakk jeg ankelen stygt og hadde en lang rekonvalesens etter det. Jeg hadde ikke fått opp tempo på bena før nyheten om brystkreft slo ned.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Denne høsten brukes mye til å være sammen min Ole Jacob. Vi har mange fine turer i nabolaget, vi teller skritt begge to. Små mål settes hver dag. Det ryddes og vi forbereder oss til vinter. Båt skal opp, hagemøbler inn, vinterdekk kommer på bilene våre. Nå kan vinteren bare komme!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi begynner å tenke på ferien. Blodprøvene hans er fine, vi trenger ikke avlyse ferien som ble bestilt allerede i februar. Nå må det søkes NAV om å få lov til å reise ut av landet. I god tid. Så det gjøres også, på skjema på nav.no, med forside. Etter alle kunstens regler. Ferien skal ikke være til hinder for behandling eller avtalte aktiviteter. Det er det ikke. På tro og ære!

 

Fresh, unedited photos from yesterday – seascapes!

We were out in our small boat yesterday. It is starting to get cold in Norway now, the first frost night has been registered and we are wondering when we have to take the boat up and prepare it for winter..

This is a small island in the Oslofjord, just outside Asker. It is partly a protected area and an island for small cottages.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Some people have done a huge job!
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
A beautiful property. Is this the main farm on the island? It might be!
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Looking over to Spira, a popular bathing spot in the summer.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Is this a windmill without its essentials?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
wow! A huge stone! 

Diagnose brystkreft

Mammografi-Screening i august.

Innkalt til ny mammografi fordi de kunne ikke garantere at jeg ikke hadde noe som ikke skulle være der – i brystene mine.. Så da tenkte jeg at det var fordi brystene mine var så store at de ikke kunne se alt som var inni dem..

Ny time på Ullevål sykehus. Ny mammografi.. “javisst, dette gjorde dere sist også” tenkte jeg. Videre inn til ultralyd. Legen bestemte seg for å ta biopsi med en gang. Da skjønte jeg jo at hun hadde funnet noe..

“Nå er det bra, nå har jeg fått tatt tre prøver av den” sa legen. Det blødde, det rant en liten bekk ned langsmed midjen min.. “Det blør”, sa jeg.. Da ble de obs på det, og legen satte hele knyttneven inn i brystet mitt. “Dette kommer til å gå bra!” sa hun og satte på en litt tykk bandasje.

Ventetid. Legene skulle ha møte om en uke, på en torsdag, jeg skulle få beskjed etter det.

Samme dag som legene hadde hatt møte ringer pasientkoordinator meg og kaller meg inn til møte etter helgen, på tirsdag. Neste dag ringer hun og sier at den timen må flyttes til neste dag. Hun beklager.. Jeg skal jo bare ha en god beskjed om at det ikke er noe farlig, så en dag fra eller til spiller vel ingen rolle, tenker jeg.

Onsdag morgen. Jeg går mot bygningen jeg skal inn i, jeg skal til Kreftsenteret. Rart. Hvorfor skal jeg dit? Det er et helt fremmed ord for meg.

Oppe i 4 etg møter jeg smilende søte pleiere. “Sett deg ned og vent” .. jeg er som vanlig ute i god tid.

En sykepleier kommer og henter meg. Heter hun May Britt, mon tro? Hun følger meg inn til legen.

“Du har en svulst i brystet ditt, og det er kreft.” sier hun tydelig. Ikke til å misforstå.

Sjokk.

Hva, jeg, kreft? Det går da ikke an, vi får ikke kreft i vår familie, maler det inni hodet mitt..

Hun fortsatte å snakke. Fortalte om alle muligheter, for operasjonen som jeg aller først skal ha, og ihvertfall skal jeg strålebehandles og få hormonbehandling i etterkant.. Om mulig ny operasjon hvis de ikke får ut alt i den første operasjonen. Og ja, javisst.. det kan jo hende jeg må ha cellegift også.. Hun ville fortelle meg alt dette nå, men hvis det var noe jeg lurte på eller ikke fikk med meg nå kunne jeg bare ringe..

Hun kunne også gledelig fortelle at de hadde ledig kapasitet allerede i neste uke. Seks dager etter beskjeden om at jeg har kreft skal jeg legges på operasjonsbordet. Brystbevarende operasjon. De skal bare fjerne kreftsvulsten og vaktpostlymfeknuten. Hva de finner i den lymfeknuten skal avgjøre hvordan de neste månedene, det neste året, resten av mitt liv skal bli…

Matt. Er det mulig. Jeg er vel ikke syk. Dette må vel være en feil?

rosa-sløyfe-2

 

Septembernytt

Året går sin gang, og jeg blir sakte bedre i benet mitt. Hurra! 🙂 

På mandag var jeg til kontroll med røntgenbilde på sykehuset, og endelig kom den beskjeden jeg har ventet på så lenge; Jeg kan belaste fullt, og ortosen kan pensjoneres!

Jippi! 🙂 Det er en god grunn til å heve flagget til topps og sprette champagneflaska! 😀

Men Rom ble ikke bygget på en dag, og heller ikke jeg er fiks frisk og løper rundt på et øyeblikk.. Krykkene følger meg fremdeles, men for hver dag som går, går jeg lettere og tar mer til én krykke enn til begge.

Fysioterapeuten min var like glad som meg over nyheten, og taktikken hans endret seg på øyeblikket. Nå er det aktiv øvelser på denne damen. Rumpe-øvelser, balanse-øvelser og tøye-øvelser for ankelen.

Jeg har begynt på Grete Roede-kurs. Jeg har sett at vektnålen har sakte beveget seg oppover i de månedene jeg har sittet stille. Matlysten kom tilbake, men ikke aktiviteten min (før nå i det siste..) Så nå står fokus på karbohydrater, proteiner og fett. Roede-oppskrifter utprøves, og skapene ryddes for “nei”-mat.. Aktiviteten økes, og sofafaktoren reduseres.

Jeg har hatt min første skogstur i år. Ut for å se på trærne og titte etter fugl, gode fotomotiv igjen.. Endelig 🙂

Ønsker deg som kommer innom her en god Septemberhelg!

En liten smak av Svalbard

Jeg har gått litt i stå i produksjon av blogginnlegg etter at jeg byttet til MAC og stappet den med alle bildene mine. Den tålte ikke det så nå har jeg holdt på med kunstig åndedrett og livgivende tiltak med å sortere og tømme bilder. Derfor har jeg brukt ekstra lang tid på å lære systemet med bildebehandling i MAC. Tør knapt innrømme at jeg akkurat i dag har tatt fram treskeverket av en Windows for å gi dere en smak av Svalbard som jeg har lovet for leeenge siden!

Vi var der for flere uker siden, og det var bare kommet et dryss av snø som så ut som melisdryss på sommerens jordbær….. Sola skinte en av dagene vi var der, og det var omtrent påskestemning!

Vi bodde på Spitsbergen hotell som tidligere hadde vært funksjonærboliger for de som jobbet på Store Norske Kullkompaniet. Det var Vinmonopol  før i tiden på dette hotellet som jeg ikke viser bilde av her. Men utsikten til Kirke og møtepunkt for kulltransporten får jeg en flott vinkel på her. Kirken besøkte vi på søndag til gudstjeneste. Det var en følelse av Sjømannskirke med inkluderende velkomst da vi kom og kirkekaffe etter hver gudstjeneste. Det var veldig hyggelig! 🙂

På vei ned mot sentrum i Longyearbyen, hvis du kan kalle den ene handlegata det, så vi hvordan vi ble underlig små i det storslåtte landskapet.. Fargene gikk i pastell, og vi fikk en unik opplevelse av Svalbard som pakket seg inn til vinterkulde og snø. I går kveld fikk jeg et hyggelig gjensyn med kjente fjell og landskap på NRK1. Da måtte jeg bare finne fram noen av bildene fra våre dager der.

Da vi dro derfra tenkte jeg; dette blir ikke det eneste møtet jeg kommer til å ha med Svalbard. Jeg vil tilbake i andre årstider! Så inntil da har jeg sagt “På gjensyn!” til et fascinerende landskap, spesielle mennesker og miljø!

Får du sjansen til en slik tur, grip den, det er unikt og spesielt!

 

Ettermiddagstur før mørket kom..

Det er ikke mye av tiden etter arbeidstid som er lys nå, så jeg grep kameraet da jeg så den trolske stemningen og skyndte meg til kameraten min på steinen.. I kveld var ikke sikten lang, så det ble mer nærutsikten..

Det er november, vi har hatt mange frostnetter, men det er lite tegn på at snøen er på vei..

Rundt lysene blir det en ring av dis som fanger lyset..

Trærne nærmest er lettest å fange til motiv. Resten er bare i tåka..

Leker litt med kontrastene, men stemningen blir den samme.. tåka kommer!

Gammeltreet er borte, isteden har jeg valgt et annet tre til å bli det utvalgte, som jeg kommer til å følge gjennom årstidene.. 🙂

Memory lane; London høsten 2006

Jeg har vandret på minnenes sti og tittet på gamle bilder, lenge før jeg er ferdig med innleggene fra Den Store Europaturen i sommer…

I kveld er jeg fem år tilbake, til den første utenlandsturen med ny kjæreste. Det var sommerfugler i min mage, husker jeg, og jeg tror han var spent han også, for vi hadde ikke kjent hverandre så veldig lenge da vi fant ut at vi måtte bort fra hverdagen for å kunne bli bedre kjent.. Første bilde er fra Hyde Park. Det er i begynnelsen av November, sola skinner, men den varmer oss ikke så veldig. Men hvem trengte det når vi var nyforelsket og hadde egentlig nok med hverandre? 😉

London var veldig forandret siden sist jeg hadde vært der for minst ti år siden… Dette er området ved Londons nye rådhus, et steinkast vekk fra Tower Brigde.

Tower Bridge får du i motlys..

Likeså får du borgen ved Tower på samme måte..

Vi valgte ikke å gå inn i det vakre solskinnet, vi hadde nok med hverandre, London og den fine dagen…

Fotomotiv finner jeg jo over alt, og denne nye kjæresten lærte fort at jeg bare måtte ha nok tid rundt slike statuer og monumenter, så får han hele min oppmerksomhet så det holder etterpå! 😉

Dette var den første av mange ferier vi har hatt de siste fem årene..

faller dette i smak fortsetter jeg med dypdykk i gamle bildefiler! 🙂