4. søndag i advent.

Ventetiden før jul, som også er forberedelsestid og forventningstid.
Fryse-tid, og opptatt-av-lys-tid.

Tid for å tenke på mat til flere enn oss selv, som fuglemat..
Nå som jeg går sykmeldt har jeg mer tid til å tenke på småfuglene, så de har fått mer enn de vakre julenekene. Tanken var at jeg skulle sitte på innsiden av vinduet og ta bilde av de søte små, men det er som tiden renner ut som sand kan renne ut mellom fingrene mine..

Likevel får jeg til litt innimellom, som å få gjort ferdig halvferdige strikkeplagg. Så endelig har Marius-jakken og Setesdalskofta til mine nærmeste blitt ferdig.

Jula skal feires sammen med tjukkeste slekt og familie. Jeg er heldig som skal få komme til dekket bord på selveste dagen, og på førstedag. De andre dagene er det ikke laget store planer, det viktigste er at vi har masse god mat i hus og at vi kommer til å ha godt med tid til hyggelig samvær.

Jeg kommer vel til å tilbringe noe tid på dette stykke vei mellom Oslo og Asker, der målene er viktigere enn selve veien.. Likevel prøver jeg å sette pris på vakkert desemberlys og god musikk på radioen.

– og så snakkes vi underveis gjennom jul- og nyttårshelg!

 

Oppdatering av status rumpe er vel påkrevet?

(..oppdatering om rumpevondt …)

Jeg skulle ha to uker ferie for å “bruke” opp rest av ferieuker fordi jeg har vært så lenge sykemeldt på grunn av beinbruddet i februar. Så fram til å virkelig forberede jul for en gang skyld, og så skulle jeg unne meg en tur til Stockholm, til datter som bor der med mann og barnebarn.

Dagen etter at jeg falt hadde jeg avtale hos fysioterapeuten min. Det fortalte jeg om i forrige innlegg. Han mente som meg at det mest sannsynlig bare var bløtdelskader (haha) så det var ingen vits å gå til lege..

Så jeg humpet meg ut fra fysioterapeuten og bestemte meg for å ta meg sammen..

Forrige gang jeg skulle på besøk til Stockholm, da falt jeg og brakk beinet på fem steder. Hvordan ville datteren ta det, hvis jeg avlyste?

Nei.. her var det bare å ta seg sammen og humpe seg til flyplass og komme seg av gårde..

Jeg greide nesten å holde tempo med datteren min da jeg kom fram. Stadig var jeg to skritt bak, og jeg sa at “det går så fint, så..” Vi hentet tvillingene i förskolan, tok tunnelbanan og buss, for datteren fant ut at jeg nok ikke ville greie å gå de 5 kilometerne dit. Tvillinger på to og et halvt år i tvillingvogn, kan du forestille deg at det kan være noe tungt og styrete? Datteren min fixer det. Opp trinn, ned rulletrapper, inn i buss og Tbane, ingen sak!

Jeg har nok med å henge på, lett haltende!  

Å legge tvillinger om kvelden fikk jeg en innføring i.. de kles av, opp i badekar, pusse hvor mange tenner? Opp i hver sin seng. “Bestemamma leser eventyr for dere i kveld..” Joda, de leses eventyr for, da roer de seg, sies det.. hm, virket ikke i kveld heller, selv om jeg leste to eventyr!

Det tar to timer til før barna har sovnet, utslitt, en i vogn og en i mammas og pappas seng..

Neste dag dro vi til Junibacken, et paradis for barn der de møter Astrid Lindgrens eventyrfigurer. I tillegg er Tove Janssons Mumidalhus og figurer der. Barna klatrer, sklir, sitter på tog og løper rundt meg så jeg blir helt svimmel.. Jeg knipser med mobilkameraet så godt jeg kan og prøver å fange dem i linsen. 

Det er også en togvogn vi kan sette oss inn i, så får vi en tur gjennom Lindgren sine kjenteste bøker, presentert som tablåer. Det var som et eventyr for meg å oppleve dette, og jeg glemte nesten den vonde rumpa! 😉

Hele Junibacken var en opplevelse, og kan anbefales et besøk hvis du er på de kanter!

Neste dag dro jeg hjem igjen, da snødde det, og det var til dels kaos på Arlanda. Den første snøen førte til kanselleringer og forsinkelser, men heldigvis kom jeg meg hjem bare en time forsinket.

Godt var det å være på besøk, like godt var det å komme tilbake igjen til kjærestens sofa, både for meg og rumpa.. 

Rumpa blir ikke bedre, og så sent som i dag, 9 dager etter at jeg falt, har jeg kommet meg til lege. I morgen har jeg kjøpt meg plass på røntgeninstitutt, ellers hadde jeg ikke fått bilde av den før julaften!

Så på fredag eller mandag eller så får det bli tatt stilling til om jeg greier å jobbe med min vonde rumpe.. Det er vanskelig å være sykepleier når jeg både halter og humper, strever med å sette meg og reise meg, og det er utenkelig å bøye seg ned på huk!

Det kan skje et under innen mandag, da.. håper egentlig det!

 

 

Årskavalkade 2011

[nivoslider id=”378106″]

 

 

Det er på disse tider at vi ser bakover på hva som har skjedd det siste året. I all enkelthet tar jeg også et tilbakeblikk på det siste året som blogger.

Det skjedde i begynnelsen av Mars. Det var tydelig at vi som bloggere ikke var ønsket på VGblogg lenger, og mange av oss prøvde oss ut av den tryggheten vi hadde vært i mange år.. Bloggerne spredte seg til forskjellige portaler, selv har jeg vært innom flere andre før Sjalle proklamerte at hans nye blogportal sto åpen. Bloghog ble skapt, og jeg var en av de første som fant veien inn hit. Mitt første innlegg var 4. mars. Det var en spennende tid hvor jeg opplevde at jeg var med på å skape en ny bloggportal. Etterhvert har portalen vokst, og jeg har ikke vært i tvil om at dette er mitt sted å være!

Jeg var raskt igang med å bildeblogge, slik jeg har gjort for det meste i alle år. I påsken reiste vi til sommerhytta og åpnet den. Været var godt og snøen var borte. Det ble en annerledes høytid..

Våren var full av forventninger, ikke bare ble det varmere og lysere dager, men datteren min gikk og bar på tvillinger som skulle bli født på ettersommeren. Jeg greide ikke gå forbi en babybutikk uten at det rykket i lommeboken.. Strikkepinnene gikk igjen, det ble strikket i hvitt, og jeg bekymret meg.. unge jenta, allerede mor, og to stykker, hvordan skal det gå?

I juni var familien på slektstreff, vi møtte 115 andre i storslekta som få av oss kjente flere enn de nærmeste slektningene. Et stort arrangement som varte en hel helg til ende, som fylte oss med sterke opplevelser som vi tar med oss videre. Jeg tok selvfølgelig igjen for mange bilder.. her har du bilder av en fillebikkje fra en skogstur..

I juli skjedde det mye; Jeg var på den store Europabilturen i første delen. Ennå er jeg ikke gjennom redigeringen av bildene fra den turen. Her er et gjensyn fra Koldinghus i Danmark. 22. Juli hørte jeg bomben som snudde Oslo på hodet, senere hørte jeg om Utøyatragedien. Norge var i sjokk, jeg var i sjokk, jeg dro til sentrum og opplevde Rosetoget.

Natt til 27. juli ble jeg mormor. To små barn ble født, de er verdens vakreste.. Født omtrent to måneder før tiden, men de er perfekte! De kommer ut av kuvøsen etter en uke, hjemme etter tre uker. Alt er et under, og jeg er stolt av datteren min som viser seg å være en ansvarlig og dyktig mor! Hun er heldig som har en kjærlig og flink kjæreste som stiller opp for den nye familien sin!

I august har jeg allerede vært på besøk hos tvillingfamilien, men jeg planlegger ny tur i september. Jeg er i gang i butikker igjen, lager utstyrspakke, og forteller dere alle det..

Min mor og jeg reiser til København der datteren min bor med sin lille familie. Vi har det kjempehyggelig og vi blir betrygget på at dette ordner de unge foreldrene. Vel hjemme igjen faller mor og slår hodet sitt. Jeg sitter ved sykesengen, og mye tid blir brukt i tiden etterpå til sykebesøk. Familien min står tett sammen, vi lærer hverandre å kjenne igjen, på nye måter. Det blir mindre tid på å blogge, men innom må jeg. Jeg fortsetter å fortelle dere om Europa-turen. Jeg leser dere andre og kommenterer. Jeg trives på bloghog. 🙂

Jeg får en ny jobb, jeg blir fagleder på jobben, og jeg får igjen nye utfordringer som gjør meg sliten når jeg kommer hjem. Livet består mest av jobb, familie og oppfølging av mor. Dette er viktig, bloggen blir igjen litt nedprioritert.. Men jeg kommer innom minst et par ganger i uken likevel, Bloghog er som en underliggende puls i livet mitt…

I november er jeg litt i gang med å vise bilder fra Europa-turen igjen, nå har jeg kommet til Venezia, turens absolutte sørligste punkt. Nå snudde vi bilen nordover igjen. Massevis av bilder er det fremdeles igjen..

Jeg kommer på at det nærmer seg advent, skal ikke Bloghog ha julekalender? Jeg logger stemningen, og får stor respons! Desember har stått i kalenderens tegn.. Første kalenderbloggår er ferdig på den nye portalen vår. Tusen takk alle bloggvenner for tiden vi har hatt sammen i 2011! jeg gleder meg til et nytt bloggår sammen med dere! Mitt forsett for det nye året er at jeg kommer til å fortsette å blogge – her! 😀

 

Juleevangeliet, illustrert med min nye julekrybbe

I Israel levde det en mann som het Josef. Josef var forlovet med Maria, og Maria ventet barn. Keiser Augustus hadde bestemt at alle som bodde i Israel skulle telles, da bodde Josef og Maria i en by som het Nasaret. Men hverken Josef eller Maria kom fra Nasaret. De måtte derfor reise til Betlehem selv om Maria var høygravid.

Det var en lang reise, og det fantes hverken tog, fly eller biler på denne tiden. De måtte gå hele veien til fots. Heldigvis hadde de et esel, og det flinke og gode dyret bar Maria når hun ble trett. Da de endelig kom frem, var det ikke så mange steder å sove, for det var så mange som hadde kommet til Betlehem for å la seg telle. Men Maria skulle jo ha barn, så de fikk lov til å hvile i stallen til en snill bonde. Da de endelig hadde slått seg ned, fødte Maria barnet sitt.

Det var en liten gutt. Han var det første barnet deres, så du kan tenke deg at Josef og Maria var stolte! Men de hadde ingen fin barneseng og heller ingen fine klær til den lille gutten. De hadde jo reist så langt hjemmefra. Josef og Maria tok noen av sine egne klær som de tullet rundt ham. Og så la de ham i en krybbe, slik som hestene og de andre dyrene spiste høy fra, slik at han kunne sove. Der var det tørt og mykt – og akkurat passe stort for et lite barn. Dyrene i stallen luktet litt på barnet og skjønte fort at dette ikke var mat for dem..

Like ved Betlehem var det noen gjetere som passet på sauene og geitene sine. Plutselig skvatt de til – og det gjorde sauene og geitene også. Særlig sauene, for sauer er jo så lettskremte. De hadde god grunn til å bli overrasket, for det ble med ett kjempelyst rundt dem, det var som om hele solen hadde falt ned fra himmelen. Men det var ikke solen som hadde falt ned, men det de så, var minst like uvanlig som om solen hadde falt ned. For rett foran dem stod det en stor engel! Og det var ikke vanlig på denne tiden heller..

Gjeterne ble derfor redde for de hadde aldri sett en engel før. Engelen var både stor og lysende, og ingen kunne vite hva en slik engel kunne ville gjøre. Men engelen sa at de ikke skulle være redde, for Gud hadde sendt engelen ned på jorden for å fortelle dem noe fint. Engelen fortalte dem om det lille barnet som akkurat hadde blitt født. Dette barnet, sa engelen, skal frelse menneskene fra alt som er vondt.

Gjeterne var i undring, hva engelen kunne mene med dette, for det er mye som kan være vond!: det er vondt å ha tannpine, det er vondt å være fattig, det er vondt når noen erter, og det er vondt å miste noen man er glad i. Hvordan kunne det lille barnet hjelpe dem med alt dette? Men man spør ikke engler om slikt, særlig ikke når de er så store som denne var!

Gjeterne lyttet etter hva engelen sa, så kunne de heller tenke mer på dette budskapet senere.

Og engelen sa at det lille barnet var Kristus; det vil si at det var herren deres. Og så sa den at grunnen til at barnet ble født akkurat i Betlehem var at det lille barnet skulle bli en stor konge. Også dette var vanskelig å forstå for gjeterne, for hvordan kunne et lite barn bli en mektig konge; hvordan kunne det bli sterkere enn selveste keiser Augustus?

Men til slutt sa engelen at de måtte skynde seg inn til Betlehem for å finne det lille barnet som lå i en krybbe. Og dette var lettere å forstå; for hvis engelen kunne fortelle dem hvor de kunne finne barnet, så kanskje det var sant det andre også.

Med ett var det fullt av engler rundt gjeterne, og de priste Gud.
Og så sang de – akkurat slik engler pleier å synge. De sang:

«Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden
blant mennesker som har Guds velbehag!»

Da englene hadde forlatt gjeterne og vendt tilbake til himmelen, skyndte seg avsted til Betlehem for å finne barnet. Og selv om engelen ikke hadde gitt dem noen adresse, klarte de å finne både Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben.

Gjeterne så på det lille barnet og tenkte på det engelen hadde sagt. Så fortalte de hva de hadde opplevd, og alle som hørte på undret seg over det de fortalte. For hvordan kunne den store vakre engelen si at denne fattige lille gutten, som ikke engang var født i et ordentlig hus, skulle være deres herre og frelse menneskene fra alt vondt? Men Maria, mammaen hans, hun gjemte alt det hun hørte i hjertet sitt og tenkte nøye over det.

Gjeterne måtte snart dra tilbake for å passe på flokken sin. De priste og lovet Gud for det de hadde hørt og sett; for alt var akkurat slik som engelen hadde sagt.

(Teksten er litt omskrevet fra denne websiden)